(Innholdsannonse) Spørsmålet om Norge skal holde fast ved dagens enerettsmodell eller åpne for en lisensordning har blitt et tydelig tema inn mot stortingsvalget. En fersk gjennomgang om hvilke partier som støtter lisensmodellen, viser hvor partiene står.
Hva står egentlig på spill?
Spørsmålet om enerett eller lisens handler ikke bare om hvilken modell staten skal bruke for å regulere pengespill. Det er et politisk veivalg som påvirker en rekke områder: fra statens evne til å beskytte sårbare spillere og sikre midler til idrett og frivillighet, til hvordan Norge håndterer den økende påvirkningen fra globale teknologiselskaper og utenlandske spillselskaper.
I praksis betyr en lisensmodell at utenlandske aktører får lov til å søke norsk tillatelse, betale skatt og følge regler for markedsføring og ansvarlig spill. Enerettsmodellen, derimot, gir Norsk Tipping og Norsk Rikstoto eksklusiv rett til å tilby pengespill i Norge – og lar staten ha full kontroll over inntektsfordeling og markedsføring.
I en tid der digitale markeder kjenner få grenser og pengespill skjer via apper og nettsider uten fysisk tilstedeværelse, er spørsmålet om kontroll i ferd med å få ny betydning. Lisensmodellen fremstilles av noen som en vei til mer effektiv regulering – andre mener den undergraver samfunnsansvaret og øker risikoen for problemspill.
Når valgkampen i 2025 nå bringer spørsmålet til overflaten, vil utfallet ikke bare avgjøre fremtidens spillpolitikk – men også hvordan Norge forholder seg til internasjonale utviklingstrekk, skattepolitikk og digital kontroll i en ny tid.
Partienes standpunkt – fra enerett til lisens
Seks av ni stortingspartier – Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, KrF, Rødt og MDG – slår i sine programmer fast at de vil bevare enerettsmodellen. På Høyres landsmøte 21. mars stemte også partiets flertall for videreføring etter en heftig intern debatt, og dermed står solide politiske vaktposter rundt Norsk Tippings monopol.
Fremskrittspartiet inntar motsatt posisjon og krever rask overgang til lisensmodell med 20 prosent skatt på brutto spillinntekt og streng teknisk kontroll. Venstre har ikke bundet seg til en dato, men åpner i sitt program for en grundig evaluering av monopolet og tidsavgrensede pilotordninger dersom fakta tilsier det.
Nordisk press og ny regulering
Danmark liberaliserte i 2012, Sverige fulgte i 2019, og Finland legger nå til rette for lisenssøknader fra 2026 og full drift fra 2027. Når Finland går over, vil Norge stå alene med monopol i Norden. Tilhengerne av lisens mener dette øker risikoen for lavere kanaliseringsgrad og tapte skatteinntekter, mens motstanderne frykter reklamekappløp og mindre forutsigbare midler til grasrota.
På hjemmebane ble DNS-blokkering av ulovlige spillsider innført i 2024. Tiltaket skal verne sårbare spillere og styrke eneretten, men Lotteritilsynet anslår at rundt 30 prosent av norske nettinnsatser fremdeles går til aktører uten norsk tillatelse. Spørsmålet er derfor om strengere sperrer eller et lisensregime gir best kontroll over nettmarkedet.
Spillpolitikken krysser en historisk skillelinje
Med det kommende valget står Norge overfor et prinsipielt veiskille: Skal vi holde fast ved en statlig enerett tuftet på kontroll og forutsigbarhet, eller åpne for konkurranse under lisens og regulert markedsøkonomi?
Det er verdt å merke seg at argumentene på begge sider ikke lenger handler utelukkende om moral eller penger – men om realpolitikk. Selv blant tilhengere av eneretten finnes en økende anerkjennelse for at digitale markeder krever andre verktøy enn tradisjonell monopoltenkning. Samtidig advarer kritikerne av lisensmodell mot et kommersielt system der tilbudet tilpasses de mest lønnsomme spillerne – ikke nødvendigvis de mest sårbare.
Når Norge står alene i Norden med enerettsmodell etter 2027, skaper det ikke bare regulatorisk friksjon, men også svekket forhandlingsmakt overfor globale aktører. Spillbransjen opererer grenseoverskridende, og fraværet av en harmonisert lisensordning kan svekke kanaliseringsgraden ytterligere – altså andelen norske spillere som faktisk bruker lovlige og kontrollerte plattformer.
Samtidig er det ikke gitt at en lisensmodell automatisk vil løse utfordringene. Sverige har opplevd lisensflukt og behov for justering av skattesats og markedsføringslovgivning. Danmark derimot viser til stabil kanaliseringsgrad og høyere skatteinntekter, kombinert med et robust ansvarlighetssystem.
Det som er klart, er at spørsmålet om pengespill ikke lenger handler om en binær modell – men om evnen til å regulere og styre et komplekst digitalt økosystem. Det vil kreve politisk vilje, teknologisk innsikt og et bredt forankret kompromiss – uansett hvilken vei Norge velger etter valget.
Hva står på spill for Innlandet?
● Idrettsmidler: Idrettslag i gamle Oppland mottok i fjor over 140 millioner kroner fra spillemidlene. En lisensmodell kan øke statens inntekter, men beløpet til idretten vil avhenge av hvordan skatten fordeles.
● E-sport og reiseliv: Lillehammer har markert seg som vinter-e-sport-destinasjon. Lisens kan åpne for internasjonale sponsoravtaler fra globale bettingselskaper – en mulig vitamininnsprøyting i arrangementøkonomien.
● Hjelpetiltak: Blå Kors Lillehammer får i dag midler fra Norsk Tipping-overskuddet. Ved lisens må politikerne lage en ny kompensasjonsordning for å sikre drift og forebygging.
Kort oppsummert
● For lisensmodell: Fremskrittspartiet.
● Åpen for utredning/pilot: Venstre.
● For videreføring av enerettsmodellen: Ap, Sp, SV, KrF, Rødt, MDG og Høyre.
