Hvordan var livet for en husmann på en husmannsplass som Stykkebakken? I sommer vil Stykkebakken på Maihaugen være bemannet med husmenn, som vil fortelle historier om dagligliv og arbeidsoppgaver på husmannsplassen på slutten av 1800-tallet, men også om amerikafarere og livet som arbeider på storgården i bygda.
Tekst: Jørgen Skaug
På 1800-tallet fikk en familie ofte 8 – 12 unger. Den store veksten i befolkningen på den tiden skapte en sterk økning i tallet på husmenn. En stor gard kunne ofte ha flere husmannsplasser. Husmannen leide jorda og et lite jordstykke rundt. Husmannsvesenet var på en måte å løse overbefolkningsproblemet i det gamle bondesamfunnet. Når garden ikke kunne deles på flere, var det en løsning at eldre søsken fikk seg en husmannsplass. Her kunne de livberge seg og samtidig ha et sted å bo. Det betydde ofte trange kår, og at de i en del av tiden måtte arbeide på hovedbruket, som en «leie» for husmannsbruket. Disse betingelsen ble oftest nedskrevet i en Husmannskontrakt, som kunne være svært strenge. Husmannen og hans familie var helt undergitt eierens vurderinger og sosialt sinnelag. I husmannskontrakten for Stykkebakken fra 1886 skulle husmannen bl.a. svare 24 dagers arbeid i slåttonna, høste tre mål åker i skuronna og betale fem kroner i kontanter. Husmannen og hans familie skulle ellers arbeide hos husbonden så snart de hadde anledning for en daglønn som var vanlig i området.
Husmannsvesenet utviklet seg til et stort urettferdig økonomisk og sosialt system. Fattigdom, sult og nød ble ofte takken for husmannens slit. Vilkåra for husmannsfolka var mange steder slik at de heller emigrerte til Amerika for å prøve lykken der. I tiden 1865 – 1915 utvandret over 25.000 Gudbrandsdøler til Amerika, herav 4672 gausdøler, mange fra fattigslige kår på husmannsplassene i bygda. Tre av barna i Stykkebakken var blant de som utvandra rett etter hundreårsskiftet.
Husmannsvesenet gikk tilbake mot slutten av 1800-tallet og var i hovedsak avviklet på 1920-tallet. Årsaken til dette var industrialisering, og utvandringen til Amerika, og at flere fikk mulighet til å kjøpe plassen og bli småbrukere. I 1928 fikk husmennene lovfestet rett til å innløse sine husmannsplasser.
Bygningene på Stykkebakken
Stua på ca. 35 kvm er oppført midt på 1800-tallet, har kjøkken med kjellerlem ned til potetkjeller og kammes som soverom. I mellomkrigstiden leide skogsarbeidere loftet over kjøkkenet, med adkomst fra kammerset
Låven er bygget i laftet tømmer med flistak, og under låven var det plass til redskaper, gjerdestaur og trematerialer. Fjøset er også laftet, har torvtak og rommer en ku, et par geiter og noen sauer. Dyrene fikk vann fra en nærliggende bekk. Det var egen do, en liten toseter.
Hvem bodde på Stykkebakken?
Opp gjennom 1800-tallet var det flere husmenn som bodde i Stykkebakken, til tøffe husmannskontrakter med husbonden på garden Nedre Bø, som også hadde flere husmannsplasser i Bødal, Vestre Gausdal. Benedikte Bakken (1861 – 1943) og hennes yngste sønn, Asmund (1902 – 1985) var de siste beboerne i Stykkebakken.
Benedikte hadde en krevende og vanskelig oppvekst. Hun var et uekte barn av mor Berthe Olsdatter f. 1830 og Kristian Eriksen f. 1809, en gift husmann som far. I oppveksten bodde Benedikte sammen med sin mor, og under folketellingen 1875 var de registrert som boende på husmannsbruket Snippen i Vestre Gausdal.
I voksen alder fikk Benedikte fem barn med fire forskjellige foreldre; Birgitte f. 1882, Martin f. 1886, Inga f. 1890, Karen f. 1895 og Asmund f. 1902. Benedikte var alenemor i store deler av livet, og livnærte familien med baking, vask og annet arbeid. Gjennom livet bodde hun på forskjellige plasser i Bødal (bl.a. Snippen. Øverste, Trasrud og Stykkebakken).
I 1890 ble Benedikte gift med enkemannen Lars Johansen f. 1820, som var far til barna Birgitte og Inga. Lars døde imidlertid seks år senere, 76 år gammel. Benedikte giftet seg i 1902 på nytt igjen med Johannes Olsen Ringen (1870 – 1921), som ble far til sønnen Asmund. Johannes døde i 1921, bare 51 år gammel, og Benedikte ble på nytt enke.
Utvandret til Amerika
Som mange andre Gausdøler på den tiden dro de tre eldste barna til Benedikte (Birgitte, Martin og Inga) til Amerika rett etter århundreskiftet. Hjem til Stykkebakken kom det både brev, bilder, penger og pakker. Disse brevene er viktig dokumentasjon om forholdene på Stykkebakken over tid, bl.a. om sykdom, arbeidsløshet, kjøp av komfyr og radio. Yngstedattera Inga kom også hjem igjen en tur i 1912. Hun holdt kontakten med hjemplassen fram til 1958, da hun ble syk. Gjennom henne hadde yngstebroren Asmund, som fortsatt bodde på Stykkebakken, kontakt med sine øvrige halvsøsken i Amerika. Den eldre halvbroren Martin kom i 1976 hjem igjen til Norge fra Amerika, 90 år gammel. Etter 73 år i Amerika hadde Martin glemt sitt morsmål, men ved hjelp av naboer fikk Asmund og Martin hjelp til å snakke sammen. Det ble et minnerikt møte for dem alle. Takkebrevet etter dette Norgesoppholdet forteller om en barndom i slit og savn, og om takknemmelighet for et langt liv.
Yngstedattera Karen arbeidet som hushjelp flere steder i området, bl.a. Hindklev i Fåberg, før hun døde av tuberkulose i 1922, bare 26 år gammel.
Den siste husmannen på Stykkebakken
Benedikte ble enke i 1921, da mannen Johannes døde bare 51 år gammel. Yngstegutten Asmund ble boende på Stykkebakken hele livet og var arbeidskar på Nedre Bø. Asmund fikk poliomyelitt i ung alder. Som følge av dette ble han svært låghalt, som førte til at Asmund aldri ble full arbeidskar. Da mor hans Benedikte ble hjelpeløs og delvis sengeliggende i syv år etter et hjerneslag, var det Asmund som stelte henne til hun døde i 1943. Han kunne ikke gå fra henne og derfor kunne han heller ikke dra på noe arbeid hjemmefra. Asmund bodde hele livet sitt på Stykkebakken til han døde 3. juni 1985, 83 år gammel. Benedikte fikk ikke noen barnebarn, dermed døde hele denne slekta ut med Asmund i 1985.
I sommer vil Stykkebakken være bemannet med husmenn, som forteller historier om dagligliv og arbeidsoppgaver på husmannsplassen, men også om amerikafarere og livet som arbeider på storgården i bygda. Her vil vi bli bedre kjent med menneskene som bodde der – en beretning om mye strev og stor nøysomhet, og om menneskelig nærhet og varme.