Alle scener er ikke like store. Noen gir rom for de mer intime, små konsertene, som lørdagskvelden i Kulturuthuset midt i Lillehammer. Fordelen med disse små scenene er at man nærmest blir personlig kjent med aristene. Så også med Nawara Alnaddaf.
Anmeldt: TORE FEIRING
En intim konsert ble det, med vel 30 publikummere var det helt fullt. Takket være Alnaddaf sin formidling ble det også veldig personlig. Hun har studert både arabisk og vestlig musikk, – to helt forskjellige musikkverdener med helt forskjellige skalaer, kunne hun fortelle, – arabisk musikk har blant annet 24 toner.
Konserten skulle vise seg å veve sammen lyden av oud, afrikansk lyre og den arabiske fløyta ney. Legger vi til en utrykksfull stemme skjønner man at dette ble en bra konsert full av arabiske toner og stemninger. Som Scheherazade fra Tusen og en natt fortalte og sang hun oss gjennom en mengde historier og vi ønsket bare mer og mer.
Skal noe kritiseres, må det være at konserten var for kort, en drøy time gikk bare så altfor fort… Det hele ble levende og tilsynlatende spontant formidlet, både fra den rike, arabiske historien og fra hennes egne opplevelser.
Alnaddaf kom som flyktning fra Syria i 2016, hun kunne fortelle at hun bodde sine første måneder som flyktning i Øyer. Historiene hun fortalte ble formidlet på utmerket norsk. Hun sang selvfølgelig på arabisk og akkompagnerte for det meste seg selv på strengeinstrumentet oud. Et par låter på den afrikanske lyren fikk vi også høre. Et instrument som har vært nærmest uforandret i 5000 år.
Det ble en konsert hvor man ante fremmede lukter av krydder, sand, ørken og kameler, store palass, Aladdin og emirer. Kjærlighet og hemmeligheter blandet sammen med lengselsfulle og glade toner. En reise og et møte mellom tradisjon, improvisasjon og innovasjon, og ikke minst et sted der musikken skaper fellesskap på tvers av kulturer. Under en gammel palestinsk sang om ulovlig kjærlighet forklarte hun smilende at en av tekstlinjene betød noe sånt som «Hjertet mitt er så varmt at man kan grille kjøtt på det».
Det kunne like godt være Nawara Alnaddaf selv og hennes kjærlighet til musikken hun fremførte. Hun fikk også publikum med på et par allsanger der hun avsluttet med både en arabisk og svensk versjon av «Hvem kan segla foruten vind».