Her i huset har Telenor hatt monopol siden 1977. Trygt og godt har det vært. Forbindelsen har funka. Jeg har vært trofast, men nå begynner jeg å lure.
Av Torunn Margrete Eriksen
Det er noe som skurrer. Den solide forbindelsen er oftere og oftere både flyktig og upålitelig. Jeg blir usikker. Og nå har det skjedd igjen. Det vil si det har egentlig pågått lenge. Og nå har Telenor kutta forbindelsen og isolert seg. Jeg vil ikke ha det sånn.
Nettet er nede og har vært nede siden 1. juledag. Mer enn tre uker. Da blir det vanskelig her. Og når jeg tenker etter, har det vært vanskelig lenge. For nettet har vært nede og ustabilt i et år, minst. For meg innebærer det: Ingen musikk fra det elektroniske anlegget, ingen TV, ingen utgang på internettet til kunnskap om ditt og datt, ingen mail å jobbe fra. Og innimellom er det verre: Da har jeg ingen telefon, mms, sms og fb fordi jeg må koble meg på TV- nyheter og fb via telefon-nettet, og haha jeg bruker sjølsagt fort opp datamengden jeg har kjøpt for telefonen!!!
Og da er alt plutselig dødt. Alt! Telefonen også! Og så – verre enn verst: Dermed er muligheten til å kjøpe mer data borte, for jeg kommer meg ikke inn på banken for den forbindelsen har jeg jo på nettet.
God jul!
Jeg sitter fanget i Telenors utspekulerte nett. Nå i jula har jeg lekt at jeg er på hyttetur i bua, at jeg elsker det enkle livet, med bare radio og utsikten ut over vidda og utsiktene inn i det jeg kan lese, uten forbindelse til omverdenen.
Sånn har det vært helt til her om dagen, da Telenor som plaster på det beklagelige såret, tilbød nett via det de kaller link til en « grei app med gratis databruk. Lastes enkelt ned på telefonen.»
Så fint. Sjølsagt sa jeg det for meg selv et sekund, men det er ikke barebare med link til en grei app og så videre. Alle vet jo det. Ingenting er bare bare når det gjelder elektroniske aktiviteter.
Likevel, fint, tenker man igjen, takk, det var omtenksomt fra, en tross alt kjær Telenor. For så kan man indirekte, via appen med ubegrenset datamengde til telefonen, koble seg til nettet og komme seg hit og dit på de forskjellige nett-tjenester altså til andre apper, NRKs nyheter f.eks, TV, Spotify, NETFLIX, musikkanlegget, mailen. You name it. Flott. Takk.
Det er bare det at beskrivelsen Telenor sendte meg link til på sms, ligger på en webbside, og jeg kommer ikke ut. Og det er søndag og… Herregud … den forklaringen! Abrakadabra!
Men jeg har tålmodighet og piggsko og kåpe og busskort, venter til mandag og tar 3-ern til kjøpesenteret i Nedre bydel på mandag til en ung Telenor-ekspert som holder til på «Telenor hjelper deg» for å hjelpe oss. Og han hjalp meg. Og det har han gjort før.
Men altså, jeg så det. Denne gangen var han drita lei av noe. Kanskje var det kundene, meg og han som gikk ut da jeg kom inn og han som sto i disken før meg og han som kom og sto bak meg og venta på tur og så enda en, en dame. Kanskje var det det, at han snart ikke orket mer: Butikken full av kjerringer og gubber som holder seg med IPhoner og Doroer og ennå bruker Telenor og ikke får det til og kommer med det klossete maset sitt fra alle kanter.
Kanskje lengta han etter noe mer oppkvikkende og delaktig og kunnskapsrikt fra kundenes side. Forståelig det. Kanskje lengta han etter et fellesskap med samtaler som foregår jevnbyrdig på datateknologiens stammespråk. Forståelig det også. Det er bare det at vi som sto i køa og er Telenorkunder ofte er ufaglærte i den retningen der.
Så han må lengte etter andre kunder, etter yngre folk. Men da må han kanskje lengte og vente lenge, for de unge jeg kjenner bruker ikke Telenor. Absolutt ikke sier mine. «Herregud», sier de, og himler med øya, kom an! «Drit i Telenor. Det fins billigere og enklere selskaper!»
Så ja, eller nei.
Min hjelpsomme Telenor- ekspeditør var kanskje lei og forståelig nok, sett ut fra situasjonen, litt ublid. Men han fiksa det for meg. Lasta inn den appen med gratis data.
Takk! Og Vipps hadde han og Telenor redda meg i kommunikasjons-krisa. Lettelse på bussen hjem. Haha: Gå gjennom posten, forberede saker til styremøtet i Foreningen Norden på torsdag, betale regninger, svare på viktig post og diverse henvendelser. Snakke med ungene, delta i familiens kryssordkonkurranse. Herlig.
Men nei , sånn gikk det ikke dessverre. Denne mulighetenes app viser seg, i hvert fall for meg i geografien der jeg er, hvis det har noen betydning, som en flyktig app. Den er av og på, gir tilgang og tar fra meg tilgang i et system jeg ikke forstår. Og så må jeg IGJEN klikke meg ut på et nett jeg ikke har og inn til en instruksjon på et instruksjonsspråk jeg ikke forstår, for det er ikke tilpasset meg som bruker. Så jeg gir opp og banner, men ikke skriftlig,
Så ja. Her er det bortimot middelalderske forhold. Jeg er liksom på hyttetur igjen. Kloakken fungerer, jeg har vann, strøm, brensel, lesestoff og en akevitt. Koselig det, men man vil jo helst gjøre mer enn å klage på forbindelsen sin og lese i bøker, man vil for eksempel sjekke YR, ikke sant, og hvordan går det med mine venner i USA, man vil jo korrespondere, høre hva folk tenker på og tror og er redd for, vite hva som foregår i verden – og hvem og hva og hvor ellers, på det folkelige planet. Dessuten. Jeg vil ha trygghet, vet du, stabilitet og orden. Enig og tro til Dovre faller. Jeg vil vite hvor min kjære forbindelse er. Hvem forstår ikke det?
Uansett! Jeg ringer Telenor, men tro det eller ei! Telenor svarer ikke. Han har sluttet å snakke til meg, den personlige forbindelsen er blokkert. Telenor møter meg med automatisk svarer og en kjip robotstemme, med påfølgende standard smser man ikke kan svare på: «Hei!
Vi ser at du er berørt av en kjent feil. Nå kan du følge med på status og benytte deg av Alltid på Nett garanti på våre nettsider på http://www.telenor.no/kjent-feil»
Tro det eller ei! og når smsen inkluderer link til en webadresse med intrikate scienceaktige beskrivelser av fremgangsmåter for å nå den gratis-appen. Så skjønner du!
Ikke vet jeg hva som skjer, enten driter Telenor i meg eller så har han betydelig trøbbel sjøl. Om problemet sier han ingenting annet enn at «det er kjent». Og han vil ikke ut med årsaken. Grøss og gru.
Jeg forestiller meg litt av hvert.
Kanskje er det bare å innse at det er slutt. Punktum finale. Få meg en ny forbindelse. Det er mange på markedet. Men det føles jo som å skille seg og det etter et ekteskap som har vart i over seksti år. 60 år! My goodness! Sølvbryllup, gullbryllup, ametystbryllup. På rad og rekke. Jeg tenderer til å være trofast.
Men når jeg nå sitter her definitivt ufrivillig på liksomhytta og tenker over saken, så bryr vel Telenor seg katten i hva jeg gjør og ikke gjør. Han kjenner jo ikke språket mitt, vil ikke snakke med meg og vet ikke en gang hvem jeg er, kommer jeg på. Så da.