Ved siden av Balberg var det ved århundreskiftet faktisk minst 15 gårder i Fåberg som drev pensjonatvirksomhet i noen større skala. Disse var: Mælum, Onsum, Fagstad, Nord-Haave, Hindklev, Gjørlien, Nordre Ravnum, Reistad, Lekshus, Øvre Rindal, Sveen, Gaustum, Ersgård, Langseth og Suttestad.
BYHISTORIE: Trond Feiring
Ersgård
Ersgård var, som Balberg, også svært tidlig ute med pensjonatvirksomhet. I hvert fall var det sommergjester der i 1873. Da Inger Ødegaard leide pensjonatet i noen år omkring århundreskiftet, ble det et større omfang på virksomheten. Hun annonserte slik:”Ersgaard pensjonat. 40-50 Gjester. Sæson fra 15/5. Telefon. Piano. Nye Senge. Ved Granskov. Vid Udsigt.”
Datteren til Inger Ødegård, Gudrun Enger, fortalte i 1968 dette om hva gjestene drev med:”Gjestene var ikke avhengig av å skulle underholdes på alle måter som i dag. Mor bød riktignok på formiddagskaffe og kaker hvis det regnet, men underholdningen sørget gjestene selv for. De øvet inn tablåer, små sketsjer og sanger som de opptrådte med om kvelden. Gjestene bodde gjerne tre-fire uker ad gangen. Det gav rekreasjon. De ble da som en eneste stor familie, og de moret seg med å forberede disse underholdningsaftenene.” Ellers fortalte hun at gjestene ofte spaserte til Lillehammer. Det hendte også at de tok med hengekøya si og satte den opp i skogen for å ligge der å lese. Krokett og kortspill var vanlig tidtrøyte og det ble musisert mye.
I 1908 skiftet garden eier og ble leid ut til Anne Mourud som drev pensjonat om sommeren og husholdningsskole om vinteren.
Langseth
På Langseth skjedde det en lignende utvikling som på Balberg. Her startet i 1880- åra Eli Langseth og hennes tre døtre en forsiktig satsing på sommergjester. De må ha vært dyktige, for alt i 1891 ble Langseth nevnt i B. Tofts veiviser som et ”Sted hvor sommergjæster modtages, og som trygt kan anbefales.” Og det gikk så bra at med den ene av de tre døtrene Anne som drivkraft ble Langseth ved århundreskiftet bygget ut til en profesjonell hotellbedrift, eller som det het i 1901, til et ”Sommer- og Vintersanatorium.” Anne drev hotellet helt fram til sin død i 1920. Da overtok broren Ole, som var hotellvert i de neste 35 årene.
Suttestad
Et annet ”konsept” ble utviklet på Suttestad. De seks døtrene til Even Homb hadde her tidlig i 1880-årene begynt pensjonatvirksomhet. De giftet seg etter hvert og flyttet ut. I 1890 leide derfor Even Homb ut det helt nybygde pensjonatet til doktor Jens Torp som her opprettet sitt Sygehjem for nervøse Pasienter. Torp var svært interessert i psykiatri og behandling av sinnslidelser. Hans sykehjem hadde hvert år en 15-20 pasienter fra fjern og nær. En av disse var Gustav Frøding, i dag kjent som en av Sveriges største og mest folkekjære diktere.
Gustav Frøding
Gustav Frøding var pasient hos dr. Torp i tre lengre perioder i årene mellom 1890 og 1897, år som regnes for noen av de mest fruktbare skaperperioder i hans dikterliv. Frøding led av en alvorlig sinnslidelse som av og til kunne slå ut i psykotiske tilstander. Et periodevis voldsomt inntak av alkohol gjorde ikke hans psykiske helse noe bedre. I hans siste periode på Suttestad hendte det at han skandaliserte seg offentlig og måtte ved hjelp av politibetjent Larsen tvangsinnlegges på sykehuset.
Men det er få minner om Frøding fra tida på Lillehammer. Einar Lunde og Karl Frisenberg mintes at Frøding ”spaserte korrekt og ensom gjennom Storgaten.” Andre minnes en dyster mann i hvit dress. Sjøl har Frøding gjennom brev til en fiktiv ”Astrid” i Gøteborg (som han fikk kontakt med gjennom en kontaktannonse), formidlet sine inntrykk fra Lillehammer, antakelig med en stor grad av dikterisk frihet. Av disse brevene går det fram at han var en del sammen med Lillehammermalerne, som f. eks. Collett, Soot og Strøm. Ellers får en inntrykk av en mann som brukte en del tid på å gå tur i Lillehammers omegn. Ofte gikk han opp i Mesnafossene for å benytte seg av styrtbadet der. Han skrev i brevene om byens vakre damer, om amtmannens døtre, og om en uoppnåelig ”Diana”. Suttestadbrukerens mange døtre syntes han ikke så mye om. De var ”så omätlig vidsträckta om livfet… og før stora for mig.” Derimot var han svært begeistret for de små døtrene til doktor Torp. De var antakelig modeller for småjentene i diktet ”Härarinnor.”
I 1897 ble Gustav Frøding så syk at Torp sendte han hjem til Sverige. Han kom aldri tilbake til Lillehammer. Det eneste minnet byen har om Frøding i dag er en gate kalt opp etter han.