I sitt korstog mot naturvern har Orskaug tatt turen til mitt innlegg «Mjøsa på vippepunktet». I en blanding av flåsete og belærende språk mot «Biologi-kjendisen og naturvernprofeten” slår han bombastisk fast at “At Mjøsa eller andre økosystemer – alt livet på planeten for den sakens skyld – har et økologisk vippepunkt, er faglig regelrett sprøyt”.
Av Dag O. Hessen
Nå har ikke jeg snakket om livet på planeten, så vi kan holde oss til Mjøsa og andre økosystemer. Fra 1980-tallet er det skrevet en rekke fagartikler og bøker som viser vippepunkter, at spesielt innsjøer under sterk eutrofiering kan skifte fra en dynamisk likevekt til en annen. Jeg kan sende Orskaug en liste om han ønsker hvor han kan skaffe seg litt sårt tiltrengt faglig ballast. Orskaugs neste poenger er banale selvfølgeligheter og stråmannsargumenter. For ordens skyld; jeg har selv stadig påpekt at forestillingen om en statisk natur er en illusjon, naturen er dynamisk, og skrevet bøker og artikler om evolusjon og mangfold.
Så til Mjøsa; ja det var jo nettopp mitt poeng. Mjøsaksjonen var vellykket, fosforinnholdet har sunket og Mjøsas tilstand er god. Jeg undrer om Orskaug leste lenger enn overskriften i min artikkel. Men Mjøsa var på vei mot en kritisk tilstand før Mjøsaksjonen; mye fosfor ga økt ølgevekst, også blågrønnalger, og med det økt oksygenforbruk i dypet. Som Orskaug sikkert vet vil oksygensvinn gi reduksjon av treverdig jern til toverdig, dermed frigjøres fosfat og man får en “indre gjødsling” som bidrar til annet likevektspunkt hvor det blir vanskeligere å bedre vannkvaliteten ved å redusere ytre tilførsler. Dette har skjedd med mange innsjøer, men nettopp fordi fenomenet er kjent og man har advart mot en uheldig utvikling (naturvern altså) har også en dårlig utvikling blitt snudd mange steder – som Mjøsa.