Av Vilde Kamfjord
«Gater er en av de viktigste byggeklossene i gode byer og god byutvikling. De er livsnervene i lokalsamfunnet og bydelene, de former livs- og miljøkvaliteter, og er fundamentet i byøkonomien.»
Fra dokumentet «Gåstrategi for Lillehammer»*
Vi bor borte ved Nordre gravlund, midt i Gausdalsgata, med naboer i begge ender som er kommunens «ansvar». De bor i leiligheter og omsorgsboliger for eldre, de bor i kollektiv for demente og i bofellesskap for folk med ulik grad av funksjonsnedsettelser. Det er et nydelig nabolag der nesten alt finnes – og ferdes – med Gausdalsgata som hovedferdselsåre. Eller livsnerve, om du vil.
Sånn som Simen for eksempel. Han med budsykkelen, du vet, som har høyttaler bakpå og som synger og plystrer, som har konkurranse med seg selv og vinner hver gang. Her finnes eldre med og uten hund og rullator, og unge med ulik grad av (og behov for) tilsyn, oppfølging og tilrettelegging – hvorav noen ferdes på egen hånd, andre med følge av en eller to; mange til fots og noen i rullestol. I tillegg til alle disse, finnes og ferdes barnehagebarn og skoleelever med sykkel og ball, nyfødte verdensborgere i barnevogner, og et og annet gravfølge.
Brorparten av kommunens beboere i nabolaget bor i og rundt Gartnerhagen. For et nydelig navn! Det gir assosiasjoner til blomster og planter, til trær og fuglesang, til luft og duft og … ja. Og da er det godt å vite at dersom du faktisk er beboer i Gartnerhagen så er (sitat fra kommunens nettside) «uteområdene [er] lagt til rette for turer med rullator og rullestol», noe som jo korresponderer 100 % med både navn og assosiasjoner. Det er bare det at det ikke stemmer. Med mindre de med «uteområdene» mener den lille asfalterte vegen mellom husene, som tross alt har begrenset med trafikk og nesten ingen busser.
Da den nyeste delen av Gartnerhagen ble bygget, ble den lille skogen i Gausdalsgata hogget ned. Den lå rett over gata fra gravlunden (med drøye 2600 gravsteder), rett foran Skurva bofellesskap (døgnbemannet, plass til 10 personer med nedsatt funksjonsevne) og tett inntil de 29 leilighetene og 16 plassene i kollektivet for demente, som utgjør Gartnerhagen bo- og servicesenter. Det som før var skog ble nå brukt som anleggsplass, som de forståelig nok trengte.
Det som ikke er like forståelig er at det i forkant av utbyggingen, ble utarbeidet en kommunal Gåstrategi. Denne finnes ingen steder lenger, ikke en gang arkivert på kommunens nettsider. Og hadde den vært å oppdrive, ville det vært svært vanskelig å forklare det som ble utfallet av anleggsplassen.
For altså: Heller enn å restaurere skogen (for eksempel som et bidrag til at fugler og ekorn har steder å bo eller at tilstrekkelig med røtter binder tilstrekkelig med vann under gravlunden). Heller enn å benytte anledningen til å utvikle og etablere et helhetlig uteområde i sammenheng med både gravlund og gartnerhage (som i tillegg til det med fugler og vann, samtidig kunne være særlig tilrettelagt «for turer med rullator og rullestol»). Heller enn å sikre trygg ferdsel for alle, både på sykkel og til fots, med og uten hund og rullator, på vei til skolen og hjem til middag – eller bare når noen trenger å sykle om kapp med seg selv… Heller enn alt det ble anleggsplassen omgjort til en enorm «parkeringsplass» (i anførselstegn fordi den fremdeles bare er et kjempestort gruset område, dog med et skilt om at det kun er biler med kommunens tillatelse som får stå der).
Fugl og ekorn har opplagt færre steder å oppholde seg og roen som skogen bar med seg er borte, både for dem som hadde den rett utenfor vinduet og for dem som steller på gravlunden.
I tillegg til at Gåstrategien er skrinlagt og nøkkelen kastet, må den opprinnelige tanken og ambisjonen også være det. I stedet har biltrafikken i Gausdalsgata økt vanvittig mye.
Mange av bilene som utgjør den økte trafikken er kommunens hjemmehjelp-biler. De har riktig nok garasje i Gausdalsgata, men det finnes ingen grunn i verden til at de må bruke den for gjennomkjøring. Jeg forstår at de har det travelt, at tiden er knapp og at det følgelig er fristende å droppe et lyskryss (og kanskje er det kø i Fåberggata).
Andre biler tilhører i stor grad folk som skal på jobb i kommunens tjeneste. Det er ikke usannsynlig at flere av dem egentlig kan både sykle og ta buss – eller gå! – til jobb. Det er rart med det, men lett tilgang på parkeringsplass gjør det lettere å velge bilen. (Jeg vet ikke dette, så klart, men jeg tror ikke kommunen som arbeidsgiver er forpliktet til å legge til rette for bilkjøring til jobb.)
Og så er det en god del foreldre som tar snarvegen gjennom Gausdalsgata for å komme fort frem til barnehagen (Norbana), og i tillegg til dem, en del beboere på Busmoen som velger den sykt trange undergangen rett ved den samme barnehagen, heller enn Løkkegata, for å komme seg hjem.
Det som er sørgelig, er at alle disse i sum – selv om (nesten) alle kan sies å være ute i det godes tjeneste – antagelig bidrar til å redusere livskvaliteten til svært mange av kommunens aller mest sårbare innbyggere, betraktelig. Mest sannsynlig uten å være klar over det og enda mer sannsynlig: Uten å ofre det en tanke.
Jeg tror ikke Gåstrategien ble lagt vekk med onde hensikter, eller på grunn av noens drøm om en stor parkeringsplass.
Jeg tror ikke hjemmehjelpen tenker på syngende sykkelbud når de svinger til venstre ut av garasjen for å antageligvis ikke rekke nok av det de burde, i dag heller.
Jeg tror ikke foreldre med litt dårlig tid tenker på Ella som går alene hjem på tirsdager og fredager fordi mamma jobber sent, når de tar snarveien gjennom Gausdalsgata fordi de lovte å hente tidlig og dessuten må rekke middag før turninga begynner klokka fem.
Jeg tror tvert om at alle gjør så godt de kan.
Men det jeg skulle ønske, var at jeg kunne SE at noen hadde tenkt – fortrinnsvis helhetlig. Om velferd og omsorg og barndom og oppvekst og alderdom og helse og miljø og gode, autonome liv. Og uten å kunne være helt sikker, så mistenker jeg at en helhetlig tanke om velferd og omsorg og barndom og oppvekst og alderdom og helse og miljø og gode, autonome liv, ville komme til syne gjennom noe annet enn en svær gruset parkeringsplass.
De kunne i det minste asfaltert den.