Om de ikke var upålitelige eventyrere de første innflytterne, var i alle fall mange av dem fargerike og kanskje noe upolerte personer målt etter datidas dannelsesideal.
BYHISTORIE: Trond Feiring
Skomakersønnen Knud Torkildsen fra Christiania hørte nok til denne kategorien. I hovedstaden drev han som omreisende kremmer. Til Lillehammer kom han i 1828 som en av de første innflytterne, 31 år gammel. Han hadde alt lagt seg opp egen formue og slapp derfor å komme i gjeld til hovedstadsgrossistene. I Sundgata (dagens Mathiesensgate) bygde han en bygård som lenge var det største gårdskomplekset i Lillehammer. Torkildsen var en periode ordfører. Sammen med Ludvig Wiese og Anders Johansen dannet han et trekløver som i mange år dominerte byens offentlige liv.
Noen liker mora…
Det er imidlertid verken Torkildsens offentlige rolle eller hans virke som kjøpmann det skal dreie seg om her. I sitt første bind med Lillehammerhistorier, «Herlig er Staden, prægtig er Gaden», har Per R. Bærøe kommet over en historie som forteller om Torkildsens sterkt utviklete sans for det annet kjønn. Han var ugift da han kom til Lillehammer, men hadde to barn med en fraskilt Christianiadame som ble igjen i hovedstaden. Vel etablert i den nye byen og med byens flotteste bygård, ble Torkildsen kjent med en fallert kjøpmann, konsul Herford, som losjerte på Sorgendal sammen med kone og flere døtre. Ikke bare støttet Torkildsen Herford økonomisk, men han skal også ha vært elsker til dennes kone. Torkildsen gikk imidlertid fort trøtt av henne og ble i stedet forelsket i en av døtrene, «den smukke Emilie», som i 1830 var bare 19 år gammel. Konsulen likte ikke denne affæren, mens moren, underlig nok, syntes det var helt greit at hennes tidligere elsker nå var datterens frier.
Slangen i paradiset
Imidlertid dukket det opp en konkurrent til Emilies gunst i form av en offiser, en «stor Løgnhals og Praler», kaptein Jørgen F. Spørck fra Nordfjord. Han var i 1828 blitt enkemann bare 40 år gammel og var på jakt etter ei ny kone. På sin ferd over til Vestlandet i 1830 kom han innom Lillehammer. Jomfru Emilie må ha vært ei tiltrekkende jente, for også kaptein Spørck falt for henne. Etter å ha innbilt mor og datter at han eide store eiendommer i Nordfjord, fikk kapteinen lokket dem til å bli med dit. Over fjellet dro de så alle tre med hest og vogn. Dette var sjølsagt en større skandale, og samtida oppfattet hendelsen som bortføring, sjøl om bortføringen var med de «bortførtes» samtykke. Knud Torkildsen ble rasende da han fikk vite om det inntrufne. Han fikk så med seg en venn, tobakkspinner Olsen (Torkildsen drev også et tobakkspinneri i det store gårdskomplekset sitt, og satte etter «rømlingene».
Løgn og bedrag
Vel framme i Innviken i Nordfjord oppdaget de to damene fort at kapteinens historier var det rene oppspinn, og søkte deretter tilflukt i den lokale prestegården. Da Torkildsen og tobakkspinner Olsen ankom Innviken, dro disse sporenstreks til prestegården. Der skal de ha opptrådt truende og blant annet slått inn ei dør. Men de hadde ikke regnet med en modig og uredd prestefrue som «negtede dem med Bestemthed at betræde hendes rette Territorium». Damene unnslapp de aggressive lillehamringene, som derfor måtte gjøre vendereis uten dameselskap. Mor og datter Herford kom seg etter hvert videre til Bergen, der frøken Emilie endelig fant en trygg havn i et ekteskap med en bergenskjøpmann. Knud Torkildsen på sin side måtte jakte på nye kone-emner. Noen år seinere fant han et slikt emne i den 18 år yngre Caroline Jansen, skipperdatter fra Trondheim. Med henne fikk han tre barn.
Hotell Fåberg
I 1853 annonserte Torkildsen flere ganger sin store bygård til salgs. Utviklingen hadde ført til at bygården da lå i utkanten av byens handelsstrøk. Men den skulle ifølge annonsen egne seg godt som hotell. «Hotell Fåberg» var Torkildsens forslag til navn. Noe hotell ble det ikke, men etter noen eierskifter ble gården til slutt i 1900 kjøpt av kommunen, omgjort til gamlehjem og kalt «Foged Horsters og Hustrus Minde», oppkalt etter fogden som ga penger til den kommunale driften. Torkildsen sjøl døde i 1870, mens enken og de to døtrene Lina og Thora i mange år deretter bodde på garden Flugsrud, som Thorkildsen tidligere hadde kjøpt.