Det var mange motbakker for den nye byen i starten. Et stort problem var dårlige kommunikasjoner. Ludvig Wiese og hans kjøpmannskolleger forsøkte tidlig å gjøre noe med det ved å arbeide for ny vei både til Østerdalen og Valdres, men uten hell.
Den viktigste varestrømmen var mellom Christiania og landet nord for hovedstaden, blant annet Gudbrandsdalen. Aksen Eidsvoll – Mjøsa – Lillehammer var helt sentral i denne varestrømmen. Den måtte passere to flaskehalser. Den første flaskehalsen var varetrafikken fra Eidsvoll til Minne. Den var kostbar, sein og usikker. Det ble påstått at det kostet mer å sende ei tønne salt fra Christiania til Minne enn å frakte den fra Portugal til Christiania. Dessuten var det ofte mye svinn og skader på godset. I en stortingsdebatt i 1848 ble det hevdet at kjøpmennene «ikke sjeldent fåe deres manufacturvarer itugnavede, deres salt og sukker for en deel opsmeltet, og deres kaffe bedervet ved regn på de åbne vogne». Lenge var det på tale å bygge en kanal fra Vorma og ned til Øyeren. Fra slutten av 1830-åra ble imidlertid jernbane et mer og mer aktuelt alternativ, og kanaltanken døde helt ut.
Dårlige landeveier
Den andre flaskehalsen var Mjøsa, paradoksalt nok fordi denne vann- og isveien lenge hadde vært innlandets hovedferdselsåre. Landeveien var fortsatt et dårlig transportalternativ. Sjøl om hjulvogner var blitt vanlige over mjøsbygdene på begynnelsen av 1800-talet, var veiene få og ofte uegnet å kjøre på med tunge lass. Særlig var de ille i vårløsningen fordi det ofte var brukt løs jord som fyllmasse i stedet for sand og grus. På vinterstid på snø og is kunne det fraktes mye mer, nesten det dobbelte av hva en kunne lesse på ei vogn om sommeren. Slik ble vinterkjøring med sleder ble en dyd av nødvendighet.
Mjøsisen
Den viktigste kommunikasjonsåra ble derfor fortsatt mjøsisen. Her kunne en om vinteren se lange tog med dampende hester og full-lasta sleder og driftekarer i digre ulve- eller bjørnepelser som tråkket seg fram etter stakavegen, eller «dølvegen» som den ble kalt på flatbygdene. Men dette tok tid og det kunne være ei risikabel ferd. Det hendte at slede, hest og mann gikk gjennom isen. Det fortelles ei historie fra Ring under nødsårene omkring 1811/12. En del karer fra Ring hadde vært inne i hovedstaden for å kjøpe korn. I bytte hadde de med seg vadmel, skinn og kjøtt. På hjemturen ble isen dårlig, sledene gikk igjennom og hester og menn ble på fjorden. Tilbake satt enker og barn. Det fortelles at den ene familien hadde en eneste melpose som ble spart til spedbarnsgrøt, mens de andre måtte nøye seg med barkebrød.
Føringsbåter
Sommerstid var faktisk også Mjøsa den viktigste ferdselsåra. Fåbergingene i sine føringsbåter hersket da over innsjøen. Særlig på høsten var det mye båttrafikk. Da dro dølene til hovedstaden med kjøtt og flesk og kom tilbake med korn, salt og andre nødvendighetsartikler. I 1827 var det 200 til 250 slike båter i trafikk på Mjøsa. Båtene var så store «at de næsten fortjene navn av jagter», mente amtmann Sommerfelt. Føringsbåtene var kravellbygde og flatbunnete med én mast og et lite råseil lagd av strie. Seilet var festet med trestenger, og båtene kunne derfor ikke krysse mot vinden. I motvind måtte de legge seg bak nærmeste nes. En reise opp og ned Mjøsa kunne derfor ta flere uker hvis vinden sto i mot. For en fåberging kunne reisen se slik ut: «Min mor var med til hovedstaden i 1832. Hun var da 16 år, og så reiste de med båt og måtte vel ro når de ikke kunne seile. Når man skulle selge ost og smør, reiste man selv med til byen. Nå var bestemor med, hennes yngste sønn, som hun ville til øyenlege med, og brødre og en kusine, ja kanskje flere med og. De var i land om natten, da det var hvilesteder langs Mjøsa. Åtte dager tok det å komme til Minne, og derfra var det lang vei som de dels gikk og dels fikk sitte på lassene». Tilbaketuren for denne familien tok også åtte dager, etter at de hadde ligget værfast ei stund på Toten.
Og de som kjenner Mjøsas lunefulle vinder, vet at en slik reise heller ikke var ufarlig. Rett som det var forliste båter og menneskeliv gikk tapt. En båtfører fra Eidsvoll, Peder Bendtsen, hadde et innlegg i «Oplands-Tidende» den 25. januar 1839 med overskriften «Nogle Ord om Mjøsen». Han forteller her at den 13. januar samme år ble en båt med fraktegods og to rorkarer «et rov for Mjøsens bølger». Og han forteller også at bare i de siste månedene var 7 båtladninger med fraktegods havarert på Mjøsa.
Siden båtene var åpne, var heller ikke lasten sikret mot sjøsprøyt og regn. De kunne ta 5 til 10 tonn med last, men tilstanden til varepartiene når de kom fram til bestemmelsestedet, kunne være så dårlig at partiet måtet kastes. «Klager, jammer og tab er derfor almindelig», hevdet Wiese om trafikken med føringsbåtene.
Kopperberget ble hovedhavn
Den viktigste havna for føringsbåtene var antakelig i tidligere tider vika på sørsiden av Vingnes. Kopperberget ble brukt som havn en periode på 16- og 1700-tallet, først og fremst for å skipe ut kopper fra kopperverkene i Sel og i Folldal. Men da Lillehammerkjøpmennene overtok vareomsetningen, ble Kopperberget hovedhavna. Kopperberget hadde nok likevel også blitt brukt som havn på begynnelsen av 1800-tallet, før Lillehammer ble by. Det viser følgende historie: I 1820 hadde føderådsmannen på Øvre Dal, Børre, vært på handletur til Christiania. På tilbaketuren brukte han føringsbåt og hadde med seg mye sukker, kaffe og tobakk. Han kom i havn på Kopperberget den 15. mai og lagret varene sine i Sundstugu`n hos «Marja på Berje» for å komme tilbake med hest neste dag og hente varene. Men dagen etter ble Børre funnet drept på et jorde på Nedre Dal. En mann fra Ringebu som hadde reist sammen med Børre i føringsbåten, ble mistenkt, men frifunnet etter et år i varetektsfengsel. Drapet ble aldri oppklart. At det var et ran, var høyst sannsynlig. Børre hadde hatt en del penger på seg og de var borte da han ble funnet død.
Wiese klagde over føringsbåtene
Ludvig Wiese var ikke nådig i sin omtale av føringsbåtene. I en artikkel i «Oplands-Tidende» i januar 1839 hevdet han «at de nærværende mjøsbåde altfor lenge ved den nedarvede vanes uheldige magt har trodset de herlige opfindelser og forbedringer i flod- og søfarten, som allevegne, hvor handel og samferdsle var så betydelige som på denne indsø, til at disse elendige farkoster ikke snart skulle tjene til illuminationsbål for en bedre skibsfart på Mjøsen».
Slik forberedte bergenseren Ludvig Wiese opplendingene på sitt store, nye prosjekt: dampbåter på Mjøsa.