Hun har vært Haakons Pub sitt ansikt utad i 30 år. Som eier synes Gunn Jevnheim det har vært mange fine år. – Noen nedturer har det vært, smiler hun, – men langt flere oppturer. Hun feirer sine 30 år med puben, og pubens 35 år, med å pusse opp og utvide.
Tekst og foto: Tore Feiring
– Heldigvis rakk vi å bli ferdige med ombygging og utvidelse til 17. mai, fortsetter hun fornøyd. – Nå har jeg fått atskillig flere sitteplasser å rutte med. Ganske bra utvidelse også, sitteplassene har økt fra vel 80 til 120.
Det er bakgården som har fått glede av utvidelsen, eller Haakons Have som den kalles på folkemunne. – Scenen vil stå som den har gjort de siste årene, sier a´Gunn, – vi har fått nytt gulv over det hele i uterestauranten, omtrent som en terrasse, forklarer hun videre, – og så er det utvidet utover eksisterende bakgård. Samtidig er dette rammet inn med vegger. – Vegger som kan tas ut etter behov, hvis vi f.eks. ønsker å bruke mer av bakgården, som nå om et par uker når Ståle Rønningen arrangerer Lillehammer Rock. Da åpnes det hele mot eget festivalområde og større scene. – Det gleder jeg meg til å prøve ut, all servering vil skje fra Haakons Pub, sier hun.
– Nå er alt lagt til rette for at man kan kose seg i en flott, innrammet bakgård i sommer, reklamerer hun, – både ved godt vær og ved mindre godt vær, med eller uten konserter. Vi har jo blant blueskonserter i samarbeid med Laagendelta Bluesklubb, minner hun om, – det er på ettermiddagen annenhver lørdag. Gunn Jevnheim er sikker på at de faste og trofaste gjestene vil sette pris på oppgraderingen og utvidelsen. – Totalt kan jeg nå ta i mot 250 gjester ute og inne, sier hun. – Noe har det jo kostet, men så fortjener de dette også. Hun levner ingen tvil om at hun omgås masse fantastiske mennesker. – Mange er her nesten hver dag, mange er her av og til og mange er her for første gang, smiler hun og viser stolt fram årets nye veggdekorasjoner laget av Hilde Kamp Nilsen og minner også på at avhengig av godt vær er de ikke. – Vi har jo en koselig pub også.
– Kan hende jeg går igjen etter meg her på Haakons, avslutter Gunn Jevnheim, mer som en trøst enn trussel, – men jeg lover å drive noen år til.
