Hva fikk Ludvig Wiese, denne ambisiøse og begavete bergenseren, til å slå seg ned i en liten nybyggerby ved nordenden av Mjøsa?
Svaret ligger antakelig i de erfaringene han gjorde i årene like før han kom til Lillehammer. Da bodde Wiese i Sørum på Romerike. Der kunne han iaktta den store varestrømmen mellom mjøsområdet/Gudbrandsdalen og hovedstaden, en trafikk som kjørekarer og hester fra Romerike tjente gode penger på. Budskapet var lett å lese: området nord for Eidsvoll var mulighetenes land! Wiese ble også fanget inn av en ny gruppe fagfolk, statsøkonomene, som argumenterte for en modernisering av Norge ved bedre kommunikasjoner, nye byer, nye næringer og et fritt næringsliv. Det var jo nettopp disse som ville ha en by ved Mjøsa. Troen på hva moderne vitenskap kunne få til, kom også til å prege Ludvig Wiese. Han ble en moderniseringsprofet.«Vi må anlægge skoler og fabrikker. Videnskaberne må lære os at afvidne vor jord alt, hva den kan bære, skal vor frihed og civilisation have noget at betyde.»
Wieses sterke tro på kommunikasjonenes betydning
Og veier, kanaler, jernbane og dampskip måtte til for å få til en slik utvikling. Det var derfor ikke tilfeldig at veiforbindelse fra Lillehammer til Østerdalen og Valdres var noe av det første Ludvig Wiese tok opp etter at han kom til Lillehammer. At han ikke lyktes i dette, må han ha sett som et stort nederlag for sin visjon om Lillehammer som et stort handelssentrum for hele det indre Østlandet. Men han må likevel ha vært sterk i troen på Lillehammers potensial. For alt i 1835 lanserte han en plan om et dampskip på Mjøsa bygd av jern. Stattholderen, grev Wedel, skal ha sagt til sin sekretær etter et møte med Wiese: «Hvis denne mannen kommer igjen, så slipp han ikke inn. Han er gal». Amtmann Weidemann var også en av de skeptiske til jernskipet og var lenge overbevist om at det ville synke.
Aksjeselskap opprettes
Det viste seg å bli vanskelig å skaffe penger til prosjektet. Det var ikke mange kapitalister i Norge på denne tida. Wiese gjorde lenge mange forgjeves forsøk på å reise penger både fra privat og offentlig hold. Men etter hvert fikk han flere rundt Mjøsa med seg. En viktig medspiller var totningen og stortingsmannen Peder Fauchald. I 1839 var finansieringen brakt i orden. Et aksjeselskap – på denne tida en svært nymotens ordning- ble dannet. Bønder i Fåberg og kjøpmenn på Lillehammer var grunnstammen i selskapet, men også rundt Mjøsa gikk det bra og raskt med aksjetegningen. Bare ringsaksokningene vegret seg. Der ble i første omgang ingen aksjer tegnet, merkelig nok; kanskje var de redde for at dette nye jernskipet skulle synke, de også?
Jernbåten hentes
I november 1839 dro så Wiese til Glasgow for å kjøpe jernbåten. Den ble fraktet i deler til Norge, og ved Minne i Eidsvoll ble Mjøsas første dampskip bygget sommeren 1840. Hovedansvarlig for byggingen var faktisk Wiese selv. Det var et strevsomt prosjekt. De engelske smedene ble raskt lei norsk mat og norsk drikke. Etter mye krangling dro de til slutt hjem. Men det var også mye bry med de norske arbeiderne. Ikke var de fornøyd med lønn, og det var mye drikking. Likevel, skipet ble ferdig og den 7. august 1840 gikk det av stabelen. Til manges forbauselse holdt jernskipet seg flytende.
En vellykket prøvetur
Den 1. november 1840 fant prøveturen sted. Den gikk over all forventning. Skipet fikk navnet «Jernbarden» etter Eirik Jarls skute i slaget ved Svolder. Det ble mottatt med begeistring og beundring på sin ferd oppover Mjøsa. En innsender i Oplands-Tidende skrev: «Det er næsten for meget til at det skulle være gjort af folk». Til og med Henrik Wergeland lot seg rive med av synet av dette tekniske vidunderet som dampet på Mjøsa:
«Hild dig, Vidundersnekke
paa Mjøsens stolte Fjord!
Dig som kan Minder vække
Om Dragerne i Nord»
Både amtmann Weidemann og de skeptiske ringsaksokningene kunne med egne øyne se at båten fløt. Og det tok ikke mer enn 14 dager etter prøveturen før fem ringsaksokninger tegnet seg for hver sin aksje.
Et ekte mjøsprosjekt
Slik tok mjøsregionen sitt hittil største steg ut i den moderne verden, dampens verden. Steget var særdeles viktig og bidro til å revolusjonere kommunikasjonene i innlandet. Wiese spilte en helt sentral rolle i å få dette til. Dette arbeidet er grunn nok til hans plassering på sokkel i Lillehammer. Men dette steget er også viktig og interessant av en annen grunn: dampskipsprosjektet var det første virkelig store samarbeidsprosjektet mellom mjøsbygdene. Det måtte til en bergenser for å få til dette! Og kanskje har disse bygdene heller aldri seinere fått til et slikt samarbeid.