Vi har allerede nevnt Ludvig Wiese flere ganger i disse byhistorie-artiklene. Det er derfor på tide å vie en hel artikkel til denne mannen som kom til å bety så mye for Lillehammers utvikling. Forestillingen om ham som byens grunnlegger er derimot en myte. Men hans innsats for byen i dens første år gjør at han likevel fortjener sin plass på sokkelen.
Ludvig Wiese kom fra en velstående kjøpmannsfamilie i Bergen. Under Napoleons-krigene ble han soldat og offiser og ble tatt til fange av svenskene. I 1827 kom han som én av mange unge innflyttere til Lillehammer for å søke lykken, Heller ikke for Wiese gikk det bra i starten, og i 1833 måtte hans bygninger og løsøre under auksjonshammeren. Han kom seg imidlertid fort på beina igjen, og i 1844 framsto han faktisk som byens rikeste mann. Samme år kjøpte han bygården på hjørnet av Storgata og Langes gata, en gård han bygde ut til å bli en av Lillehammers flotteste.
Handlekraftig og klartskuende
Ludvig Wiese viste seg fort som en av de mest handlekraftige og klartskuende av de nye lillehamringene. Han ble én av de tre «formennene» som den første byforsamlingen i 1829 valgte for å representere byens interesser. Deretter førte han på flere fronter en utrettelig kamp for byens interesser i de første vanskelige årene. Men Wieses sterke personlighet og vilje til makt betydde også at han hadde større politiske ambisjoner enn bare å bli nr. 1 på Lillehammer. I 1835 forsøkte han å bli valgt til stortingsmann. Skulle han bli valgt, måtte han også få oppslutning fra fåbergbøndene. Det fikk han ikke. I sin ofte kompromissløse kamp for byens interesser hadde han lagt seg ut med disse. Særlig var han i tottene på Christian Dahl, en av de ledende bønder i Fåberg på denne tida og seinere også Fåbergs første ordfører. Da Dahl og hans medspillere ble klar over Wieses stortingsplaner, forsøkte de på ulike måter å sverte ham, blant annet ved å beskylde ham for å forsøke å bestikke valgmennene (på denne tida var det indirekte valg) ved overdådig bevertning. Fisking av stemmer var forbudt etter valgloven av 18928. Wiese innrømmet at han hadde servert valgmennene, men kalte måltidet en «Qveilsvol» (kveldsvol). Han mente det på ingen måte måtte være noen «statsforbrytelse» å tilby reisetrøtte valgmenn «et stykke smørrebrød – lidt dølekjød for apetitens skyld – og lidt pultost!» Men sjøl om Wiese fikk støtte fra mange som tilbakeviste beskyldningene om stemmefiske, ble han ikke valgt. Vervet som stortingsmann forble en politisk karriere som han ikke fikk oppleve.
Wiese avsettes som formann
Som nevnt var Wiese en handlekraftig person. Det kunne slik av og til gå litt fort i svingene, noe som førte med seg en del ømme tær og fornærmede personer. Hans bergenske munnrapphet kunne sikkert også provosere mer trauste innlendinger. I 1836 klarte han til og med å terge sine bysbarn såpass at de avsatte ham som formann. Den 17. mai dette året var han og en annen lillehamring, kjøpmann Knut Torkildsen, på besøk i Christiania. I løpet av 1830-årene hadde nasjonaldagen blitt feiret med stadig større oppslutning. Og den 17. mai i 1836 var det i hovedstaden både fyrverkeri og festforestilling på Nasjonalteatret. De to lillehamringene ble revet med av den store nasjonale stemmingen. Det gjorde også kommandanten på. Akershus festning, oberst Hagemann. Da dampskipet «Constitutionen» gled forbi festningen, fikk han avfyrt en salutt og stilte opp en vaktparade med full musikk, mens det ble ropt hurra for Grunnlov og Storting. Dette førte til oberstens avskjedigelse, en avskjedigelse mange protesterte mot. Blant protestantene var tydeligvis også Wiese og Torkildsen, for etter noen dager kunne en lese følgende notis i Morgenbladet: «tvende borgere fra Lillehammer var igår hos Oberst Hagemann for på deres Communes vegne at ytre deres deltagelse for ham i anledning hans afsettelse». Dette satte sinnene i kok hjemme på Lillehammer.. Mange av lillehammerborgerne syntes at Wiese hadde gått alt for langt, ikke nødvendigvis på grunn av hans politiske syn, men fordi han ifølge avisen hadde opptrådt på vegne av kommunen. Antakelig var tålegrensen overfor Wiese hos mange ganske tynnslitt. På et møte i byforsamlingen i august 1836 ble Wiese avsatt som formann med 19 mot 13 stemmer. En av byborgerne uttalte at Wiese hadde prostituert kommunen ved «narrestreger og bekjendt politisk sludder».
Wiese blir likevel ordfører
Men Wiese var en for sterk politisk kraft på Lillehammer til å være lenge ute i den politiske ødemarka. I 1837 fikk Lillehammer, som resten landet, sine første politiske styringsorganer. Byen skulle ha en ordfører. Ingen var mer egnet til denne rollen enn Ludvig Wiese. Og tidlig på nyåret 1838 ble han valgt til ordfører, byens første. I denne rollen fullførte han en kamp som kanskje kan ses på som hans største innsats for byen Lillehammer: kampen for en ny bylov. Denne kampen vill vi komme tilbake til i en seinere byhistorieartikkel.