Ingen i mjøsdistriktet kan ha unngått å legge merke til rivaliseringen mellom Hamar og Lillehammer. Konflikter mellom disse to byene er faktisk et like gammelt fenomen som byene sjøl.
BYHISTORIE: Trond Feiring
Det startet for et par hundre år siden med striden om hvor den første mjøsbyen skulle ligge. Som vi skrev i forrige byhistorieartikkel, var de aktuelle alternativene enten området ved garden Storhamar eller området ved nordenden av Mjøsa der garden Lillehammer lå. Biskop Bech i Akershus stift vurderte i 1812 Lillehammers fortrinn som først og fremst å være «det begunstigende vann» (med det mente han Mesnafossene). Dette ville anspore folk til å anlegge «Fabrik – og Manufaktur- Indretninger». En særlig utfordring biskopen tok opp var spørsmålet om innbyggerne bare ville «lade sig nøie med Lillehammers herlige Vand» til drikke. Det syntes ikke biskopen ville tale til stedets fordel og tilføyde derfor: «Ribsvin, Multebær og Tyttebærvin kunde haves i Overflødighed».
Malerisk skjønnhet
Men biskopen syntes at Hamar hadde enda flere fortrinn. Det var her et betydelig omland og en «malerisk skjønhed», men viktigst var «Mindet om den Anseelse, hvori gamle Hammer Bye engang stod». Domkirkeruinenes påminnelse om Hamars rolle som et tidligere kirkelig og religiøst sentrum i innlandet var altså for biskopen en avgjørende faktor som ga stedet «en ustridig Rang til at fremtræde først». Slik ble stridens kjerne anskueliggjort av biskop Bech: var det Hamars status som tidligere kirkelig sentrum som skulle være avgjørende for stedsvalget eller var det de mulighetene for økonomisk utvikling som lå i Mesnafossene?
Biskop Bech skrev i 1812. Det gikk imidlertid enda 15 år før det ble noen innlandsby. Unionsoppløsningen med Danmark, en ny grunnlov og en ny union med Sverige førte til at andre spørsmål stjal oppmerksomheten. Statsfinansene var også dårlige i flere år etter 1814. Først i begynnelsen av 1820-åra ble tanken om en by ved Mjøsa tatt opp igjen, drevet fram av framsynte embetsmenn og ei ny gruppe fagfolk: statsøkonomene. Disse var opptatt av å få fart på Norge. Til det trengtes byer og industri. En skulle da tro Lillehammer med Mesnafossene ville bli den nye innlandsbyen.
Men en kommisjon fra 1824 som vurderte lokalisering av ny innlandsby, valgte likevel Hamar. Fortsatt hadde domkirkeruinene en litt for stor tiltrekningskraft. Men, som vist i forrige byhistorieartikkel var kostnadene ved innkjøp av grunn fra Storhamar gård imidlertid for store. Og en ny kommisjon ble utnevnt.
La konkurransen styre!
Viktig for Lillehammer var Herman Wedel Jarlsbergs rolle som leder for denne nye kommisjonen. Ikke bare var han en av de helt sentrale og innflytelsesrike politikere i datidas Norge. Han var også et framsynt menneske som lyttet til statsøkonomenes argumenter.
Kommisjonen fant faktisk ut at en kunne opprette en by både ved Hamar og ved Lillehammer. Så ville tiden (dvs. konkurransen) vise hvilket sted som hadde livets rett.
Lillehammer likevelStortingsflertallet syntes imidlertid at dette var en for dristig tanke og valgte til slutt Lillehammer som den første innlandsbyen. Flertallet argumenterte med at Lillehammer var et kommunikasjonsmessig knutepunkt i innlandsregionen. Men først og fremst mente flertallet at Lillehammers største fortrinn var de betydelige vannfallene i området.
Derfor ble Lillehammer vedtatt som sted for den første innlandsbyen, ikke som et resultat av et ønske fra befolkningen, men fordi en del framsynte menn mente at bydannelser og industri var viktig for Norges utvikling. Framtidas muligheter var viktigere enn fortidas tradisjoner. Med andre ord: Mesnafossene vant over Hamars domkirkeruiner. Dette var Lillehammers første seier over Hamar.