Lillehammer mistet store deler av industrien sin på 1970‑ og 80‑tallet. Det er godt dokumentert i lokalhistorien, i SSB‑tall og i regionale analyser. En allerede liten industribase ble ytterligere svekket, og kommunen måtte finne nye bein å stå på.
Av Ulf Holberg
Løsningen ble ideen om et tjenestesamfunn basert på turisme, kultur og etter hvert store vintersportsarrangementer. Det var denne strategien som lå bak OL‑søknaden.
OL i 1994 ble en folkefest. Dyktige arrangører, et entusiastisk publikum og strålende vintervær skapte et arrangement som fortsatt omtales med stolthet. Samaranchs berømte ord – «the best Olympic Winter Games ever» – ble startskuddet for et nytt veikart for byen.
Ambisjonen var tydelig: Lillehammer skulle bli Nord‑Europas fremste vintersportsdestinasjon, ledende innen vinteridrett, arrangementer, turisme og kultur. Dette har siden blitt omtalt som byens «gull» – en identitet som fortsatt holder liv i drømmen om et nytt OL, båret fram av sterke lokale talerør som har ressurser til å ytre seg: et knippe politikere (særlig fra Arbeiderpartiet og Høyre), næringsforeningen, handelsstanden, GD (ansvarlig redaktør og kommentator Kathrine Lunde), deler av kommuneadministrasjonen og andre næringslivsaktører.
I senere år har enda et lag blitt lagt til: en visjon om at «Fredsbyen Lillehammer», skal settes på kartet gjennom å spre fred, demokrati og menneskerettigheter til verden.
Men her ligger Lillehammers utfordring: Ingen av disse satsingene gir kommunen inntektene som trengs for å finansiere velferden – verken nå eller i fremtiden. Kultur skaper ikke tilflytting og skatteinntekter. OL i 1994 ga ingen varig vekst i næringslivet, ingen økning i turisme, ingen befolkningsvekst og ingen dokumentert omdømmeeffekt. Anleggene har gått med underskudd og har blitt finansiert av skattebetalerne – slik tilfellet er for de fleste OL‑anlegg verden over. Idrettsarrangementene kommunen bidrar til å finansiere, går ikke i pluss; de er rene tapsprosjekter.
Samtidig mangler Lillehammer flere milliarder for å sikre tjenester til barn, unge, eldre og pleietrengende i årene som kommer. Kommunens eneste plan ser ut til å være mer låneopptak og et håp om at byen vil være først i køen når statlige penger skal deles ut– til tross for at kommunedirektøren allerede har slått fast at dagens gjeldsnivå ikke er bærekraftig.
Derfor framstår det som merkelig at det som nå får mest oppmerksomhet, fortsatt er drømmen om et nytt OL, en kunsthall under Stortorget, en gondol til hundrevis av millioner – eller bekymringen for at en og annen butikk i gågata går konkurs. Gågata som kun står for rundt fire prosent av den totale varehandelen i kommunen og da bidrar minimalt til kommunens skatteinntekter.
Denne nostalgien står i veien for velferden. Ingen går derfor – dessverre – i tog for bedre velferd på Lillehammer. For en tid tilbake publiserte NRK en studie som viste at en bydel i Lillehammer lå helt på bunn nasjonalt når det gjelder levekår, med alvorlige konsekvenser både for enkeltmennesker og for kommunen. Likevel fikk dette null lokal oppmerksomhet – verken politisk, administrativt eller i media.
I stedet klamrer man seg til håpet om at et nytt OL og vage løfter om at byfornyelse og attraksjon er det som skal skape varme for byens innbyggere. Hvis denne ensidige kursen fortsetter, er det ikke varme som vil møte Lillehammers befolkning – det er kulde. Og den vil ramme hardest dem som trenger varmen aller mest.