Lillehammer – en by med særpreg er en ideell organisasjon, kan vi lese på deres facebookside. De er levende opptatt av hvordan byen ser ut, og hvordan byen kan og burde se ut. Tirsdag kveld inviterte de til møte i kulturhuset Banken med tema «Hvor ble det av arkitekturpolitikken for Lillehammer?»
Tekst og foto: TORE FEIRING
Mellom 60 og 70 personer møtte opp for å høre politikere og administrasjon i Lillehammer forklare om de var villige til å bryte byplanen eller ikke. Storfint besøk var det også fra det etterhvert så kjente «Arkitekturopprøret», samt andre foredragsholdere.
Styreleder i Lillehammer – en by med særpreg, Atle Hagtun, åpnet møtet med å gå gjennom utviklingen siden 1970-tallet, med både grelle og gode eksempler på såkalt tilpasset arkitektur. Han hedret også 90-års jubilanten Jan Stensrud som var til stede i salen og fikk velfortjent applaus. Stensrud, som var kommunens arkitekt på 70-tallet, sies å ha vært sentral i å redde Storgata da politikerne helst ville rive den eksisterende bygningsmassen. Siden har Stensrud blitt like kjent som kunstner og har nå jubileumsutstilling på Galleri Zink.
Mange blant publikum nikket gjenkjennende og enig i Hagtuns eksempler, hvor Mesnakvartalet, Kvartal 17 og planene for Skysstasjonen, Åretta og Jernbaneparken ble dratt fram som de grelleste eksemplene hvor galt det kan gå. Bryggerikvartalet, Lillehammer videregående skole sør, biblioteket og posthuset mente han derimot var gode eksempler på tilpasset arkitektur og i tråd med bestemmelse og intensjonen i byplanen, – som ble vedtatt så sent som i 2020, i ånden fra 1975, sa Hagtun fra scenen. Han siterte også fra en masteroppgave fra 2013 hvor det tydelig står: – Selv om det i utgangspunktet er politikere som har beslutningsmakt i planprosessen, er det oppfatning hose flertall av informantene at det er utbyggere som har den reelle makten i reguleringsplaner. I hovedsak mener de at det er utbyggere med kompetanse og kapital som sitter med makten. Videre hevder masteroppgaven ganske tydelig at det i en liten kommune som Lillehammer fort kan utvikle seg en viss «vennementalitet» mellom de offentlige og private aktørene, siden aktørmangfoldet er relativt lite. Det var tydelig at styrelederen var sterkt kritisk til byplansjefens interesse for å delta i debatter og imøtekomme hans organisasjons ønske om dialog.
Pensjonert arkitekt John Bjørn Koksvik tok dette videre og mente at en byplansjef bør være en person med faglig autoritet som beskytter vedtatt planverk, og forteller utbyggere hvor grensene går. Koksvik har jobbet i mange kommuner, deriblant Lillehammer. – Det må være kompetente fagfolk i kommunene, som bør være utadvendte og oppsøkende i dialog med befolkningen, var hans innspill i debatten. – Husk at Lillehammer er skjør og ødelegges lett, avsluttet han.
Så var tiden inne for nok en styreleder, denne gangen Thomas Flemming fra Arkitekturopprøret. Han viste eksempler hvor stygt det bygges mange steder i Norge, og hvordan det ute i Europa bygges nytt i en helt annen stil og standard, og ikke minst det man kaller klassisk arkitektur. Hans «Arkitekturopprøret» har bidratt til både debatt og engasjement rundt arkitektur og hvor stygt det bygges mange steder rundt i landet. – Etterhvert hvert vil vi skremme vettet av turistene, mente han, – så ille er det virkelig. På mange måter interessant, likevel kunne man håpet på litt mer om hva han mente om Lillehammers pågående prosjekter.
– Vi har ikke politikere og administrasjon som setter grenser. Ikke en eneste politiker i planutvalget eller kommunestyret har svart på våre spørsmål om hvorfor byplanen brytes, kommenterete Hagtun etter møtet, – heller ikke hvorfor en påstått samordnet plan for Skysstasjonen, Jernbaneparken og Lurhaugen ikke gir noen helhet og samordning. I realiteten er det derfor klarsignal for nye brudd på byplanen, inkludert et tårn på 12 etasjer i Jernbaneparken, sukket Hagtun.
Henrik Natvig på sin side viste til byplanens 33 kulturmiljøer som er beskrevet og gitt ulik status. Han viste til kravet om fortetning og at arkitektene som slippes løs på byen hele tiden må redegjøre for sine valg. Vi fikk også høre om utfordringene mellom å ta vare på og å utvikle. Her ble Strandtorget, Lurhaugen og Skysstasjonen nevnt som eksempler. – Ellers er det mye nyttig å hente fra denne typer møter, innrømte han etter møtet, – jeg er enig i en del av det som er sagt her jeg. Det samme fikk vi også høre fra Per Arne Slapø (H) i etterkant, og han satte tydeligvis pris på å kunne forklare og forsvare byplankontoret i sitt innlegg. Og ville på ingen måte innrømme at de omgikk byplanen. – Men en transformasjon er det, sa han, – hvem vil vel ha en stygg by? spurte han retorisk. Ikke overraskende var det ingen i salen som rakte opp hånden på det. Vi fikk også høre at Slapø var åpen for mange typer stilarter, – men vi som kommune kan ikke pålegge noen å bygge i klassisk stil. Det er krav om å bygge tett, ikke nødvendigvis høyt, og det vil føre til flere konflikter, mente han og var overraskende tydelig og klar, selv om ingen innrømmelser kom.
Før hver gikk til sitt, var det åpnet for spørsmål fra salen, blant annet ble temaet parkering og tilfluktsrom tatt opp. Noe overraskende fikk vi høre at det i forbindelse med Skysstasjonen ikke var planlagt noe parkeringsplasser og at folk fikk finne andre måter å komme inn til byen på. Likevel ga kommunens representanter en liten håndsrekning i og med at parkering i fjell er under utredning.
– Et godt møte, oppsummerte Atle Hagtun, – som fikk fram hva det handler om. Men bekreftet dessverre det vi sier om kommunal svakhet og utbyggeres makt. Både Natvig og Slapø viste på ny at byplanens bestemmelser, spesielt høydebegrensningene, ikke respekteres. De forklarte ikke hvorfor det er nødvendig med åtte etasjer på Skysstasjonen når både byplan og områdeplan sier maks seks. – De fikk også muligheten til å si at 12 etasjer på Bliksethjørnet er uaktuelt, men gjorde det ikke. Det er trist at både administrasjonen og politikerne undergraver byplanen og byens særpreg, uten å forklare hvorfor, sier han. – Vi venter nå på Statsforvalterens behandling av vår klagesak på Skysstasjonen, – om det er lov å bryte klare bestemmelser i en vedtatt byplan, som er forankret i lovverket, avslutter Hagtun.