Et helt spesielt kjennetegn ved Lillehammer er at mye av byens grunn fortsatt eies av etterkommere av dem som en gang i tiden drev jordbruk her. Mange av byens tomteinnehavere må den dag i dag betale en fast årlig avgift, en grunnleie, til grunneierne. Dette skyldes den særlige måten byen ble til på.
BYHISTORIE: Trond Feiring
Et stortingsvedtak anla Lillehammer som by
Lillehammer ble anlagt i 1827 etter et vedtak i Stortinget. Embetsmenn og andre forståsegpåere mente at et lands framgang avhang av byer og industriell virksomhet. I innlandet var det på denne tida ingen byer. Skulle innlandet utvikles, måtte en by anlegges også her. Det var det stor enighet om. Men hvor skulle den nye byen ligge? Lenge sto det mellom området ved de gamle domkirkeruinene på garden Storhamar og området ved Lågens utløp i Mjøsa, i Fåberg prestegjeld. I 1824 fremmet Regjeringen forslag om en by på Storhamar. Stortinget forkastet forslaget av to grunner. For det første var ikke alternativene rundt Mjøsa ellers godt nok utredet. For det andre var prisen for høy. Brukeren på Storhamar hadde forlangt 19 000 daler for å avgi grunn til den nye byen. Dette mente Stortinget var mer enn statskassa kunne bære. Landet hadde ennå ikke kommet seg etter den langvarige økonomiske krisa etter 1814, og statsfinansene var derfor skrøpelige.
By på billigsalg
Stortinget nedsatte derfor en ny kommisjon for enda en gang å utrede et byanlegg ved Mjøsa. Kommisjonens leder var grev Hermann Wedel Jarslberg. Medlem var også amtmann Weidemann fra Kristians amt (som Oppland fylke het den gangen): Kommisjonen skulle særlig finne ut om «hvorvidt byanlegget kunne finne sted uten at innkjøp av grunn skjer for statskassens regning».
Avtalen av 6. mars 1826
For å se om det var mulig å få avgitt grunn uten kostnader for statskassa benket amtmann Weidemann og lensmann Niels Fliflet (lensmann i Fåberg) seg en vårdag i 1826 sammen med 10 fåbergbønder i storstua på gjestgivergården Lillehammer. Sentralt beliggende som denne garden var, like ved kirkevangen til den gamle korskirka, hadde den i lengre tid fungert som gjestgiveri og skyss-stasjon. De 10 bøndene var: Jørgen Lillehammer, Jørgen Sorgendal, Peder Roen, Ole Vignes (Vingnes), Ole Nyhus, Jens Suttestad, Peder Bue, Peder Holme (nordre Holme), Amund Skillerud og Lars Bredsæter. Høyst sannsynlig var forhandlingene lange og harde før avtalen til slutt ble undertegnet av alle de 10 frammøtte gardbrukerne. I tillegg ble den i ettertid også underskrevet av Erik (Erich) Lysgaard.
Avtalen går ut på at grunneierne erklærer at de er villige til å overlate til kjøpstadanlegget (kjøpstad=by) «de dele av deres grunneiendommer, som ei av dem selv er bebyggete eller belagt med fabrikk – eller bruksanlegg, som sagbruk, kvernbruk, teglverk, kobberhammere eller desslike, og som ei utgjør deres frukt- eller urtehager, mot en bestående årlig grunnleie av 3 tønner bygg, beregnet i penger etter hvert års kapiteltakst (den årlige pengetakst på kornvarer – som domkapitlet hadde til oppgave å fastsette) for hvert mål, eller 2500 kvadratmeter alen, imot hvilken avgift øvrigheten, etter som byen eller kjøpstaden anlegges, kan foranstalte dens borgeres og innvåneres tomter tilmålte på de steder som beleilig eraktes – alene med forbehold og unntakelser som ovenmeldt».
Lillehammers fødselsdag
Med denne avtalen var en viktig hindring i veien mot et byanlegg i innlandet ryddet av veien. Og den 7. august 1827 vedtok Stortinget loven om «Kjøpstadanlegget Lillehammer og Vignes». Lillehammer var født.
