LILLEHAMMERS BYHISTORIE: Lillehammer Byavis (2006-2019) presenterte ukentlig, og gjennom flere år, Lillehammers historie. Spalten var skrevet av historiker Trond Feiring og tok for seg byens historie fra Lillehammer fikk bystatus i 1827. Dette var hentet fra boken «Byen og bygda» – skrevet av ham selv og som var andre bindet i trilogien «Lillehammer og Fåbergs historie». Det var også hentet stoff fra bind III, «Dølaby.Verdensby», skrevet av Inger Bjørnhaug. Vi presenterer her utdrag fra disse spaltene, ikke nødvendigvis kronologisk men etter tema og viktige perioder i byens historie. Vi starter med reiselivet.
Tekst: Trond Feiring
”Lillehammer er en liten uskjønn by, snorrett, kold og kjedelig.” skrev den franske frøken Léonie dÀunet etter et besøk i byen i 1838. I 1852 kom det en nesten tilsvarende kommentar fra en fotturist:
”Det Indtryk denne Bye gjør, er mindre end godt. Man kan ligesom se at den er i Stagnation idet det er øde og dødt i alle Maader. Efterat vi havde faaet lidt til livs, gikk vi ned for at bese Byens Mærkverdigheder, men – der fandtes ingen.”
Heller ikke fikk naturen rundt noen positiv oppmerksomhet. Amtmann Heidmanns omtale av distriktet rundt byen som ”en for naturskjønnhet blottet egn” provoserte lillehamringer og fåberginger, men ga vel uttrykk for en ikke helt uvanlig oppfatning på denne tida. Det var det storslåtte og ville høyfjellet de første turistene ville se, ikke det ”kjedelige” mjøslandskapet. Dette var en del av romantikkens natursyn. Og for nasjonalromantikken var jotnenes heim, Jotunheimen, det ypperste å skue.
François-Auguste Biard (1798–1882)
Den sentrale turistveien ble derfor Gudbrandsdalsruta: fra hovedstaden med jernbane til Eidsvoll, med dampbåt til Lillehammer og med hest og karjol videre oppover Gudbrandsdalen til Jotunheimen. På denne ruta ble Lillehammer et naturlig stoppe- og overnattingssted. Og her måtte videre skyss oppover Gudbrandsdalen ordnes, den dalen som den danske reisevante teolog og forfatter, Henrik Scharling, syntes var ”saare vakker, men den har en Hovedfeil, som den deler med de fleste Romaner – den er for lang”. Før 1850 lå skysstasjonen på Hammer gård. Etter 1850 lå den dels på Ormsrud hotell og dels på Hammer hotell.
Etter 1850 økte trafikken av turister langs Gudbrandsdalsruta betydelig. De fleste av dem var velstående engelskmenn. De kunne være kravstore og vanskelige. Hurtig og mest mulig komfortabel transport ville de ha. Det var ikke like enkelt å få til støtt, og kunne dessuten gå ut over både mannskap, hester og materiell. På slutten av 1860-åra murret Henrik Scharling over den måten de hensynsløse engelskmennene for fram i Gudbrandsdalen:
”Thi deres Forrider farer fra det ene Skifte til det andet og bestiller Skyds og Mad til dem, saa jeg er nærved verken at faae det ene eller det andet. Dalen er bleven rent af Lave derved: hvor jeg kommer frem, styrter man mig imøde med Spørgsmaalet: ”Kommer Englænderne snart?” (…) Den ubundne Frihed nyde de i fuldt Maal, ja , udover alle Grændser, thi de træde op med en Hensynsløshed, som om de vare mellem Negere og hottentotter. At de norske Bønder finder sig i dette, og ikke mang en Gang sætte de uforskammede Englændere paa Døren, forstaaer jeg ikke ret.”
Turistene var på sin side ikke bestandig så fornøyd med servicen de fikk på skysstasjonen. Amerikaneren Ross Browne var på reise gjennom Gudbrandsdalen på 1870-tallet og skrev dette om hesten og vogna han fikk på Lillehammer: ”En usannsynlig tingest med et skrog som lignet enden av en kano anbragt på to langeskjæker med to hjul akter. Ingen fjærer, og bare noen få lærremmer til seletøy. Lengts bak et brett til sete for skysskaren. Og en hest på størrelse som en stor fjellgeit til å dra meg langs veien.”
Det Browne ikke forteller, eller kanskje ikke visste, er at skyssvesenet stort sett ble oppfattet som en pest og plage av bøndene. De måtte ofte spenne hesten fra plogen eller høyvogna, og det kunne være risikabelt både for materiell og dyr å frakte embetsmenn eller kravstore turister.
Turistene oppdager Lillehammer og Fåberg
I 1870-åra ”oppdaget” turistene Lillehammer og Fåberg, ikke bare som et sted de reiste gjennom, men et sted de oppholdt seg i lengre tid. Dette tiåret kan kalles reiselivsnæringens ”gründertid” i distriktet. Gardbrukere i Fåberg og borgere av Lillehammer oppdaget at det var penger å tjene på å ta i mot overnattingsgjester for ei kortere eller lengre tid.