Det var to overraskede artister som endelig fikk overrakt en 31 år gammel Spellemannspris på Fabrikken Pub og Scene lørdag ettermiddag.
Tekst: EIRIK SKYSETH NORHEIM
Foto: EGIL SORGENDAL
Trio de Janeiro, med de faste medlemmene Anne-Marie Giørtz (vokal) og Tom Steinar Lund (gitar), har holdt det gående siden 1988. Spellemannsprisen i mars 1994 ble arrangert i Maihaugsalen, og én av vinnerne den kvelden var nettopp Trio de Janeiro, for albumet Brazilikum fra 1993.
Men – av en eller annen mystisk grunn – fikk de aldri utdelt de offisielle diplomene. Disse ble i stedet stuet bort på et eller annet lager, og ble liggende. Helt frem til nå.
Nylig ble diplomene endelig funnet, og Lyden av Innlandets Rune Stensvehagen overleverte de under konserten de holdt på Fabrikken på lørdag, til stor overraskelse for bandet – og til like stor applaus fra publikum.
Selve konserten, i Lyden av Innlandets regi, ble en perfekt forlengelse av en varm og solfylt marslørdag. Fra vårstemningen ute ble vi – via et intimt og velfylt Fabrikken – fraktet til små, røykfylte kneiper i Rio. Alt sammen på en liten ettermiddag.
Og det var en avslappende, behagelig og vakker reise.
Som tredjemann hadde bandet med seg Roy Nikolaisen på flygelhorn – et instrument i slekt med både trompet og kornett, men med en rundere og mykere klang. Det kledde den stemningsfulle sambaen og bossa novaen bandet serverte – helt perfekt.
Som førstereisgutt på denne musikalske seilasen til Rio de Janeiro ble jeg mektig imponert over det vi fikk høre. Det eneste som manglet, var et glass caipirinha i hånda.
Tom Steinar Lund imponerte med sin uanstrengte evne til å hente fram intrikate og elegante toner fra bare seks strenger. Med tommelen som bassist lød han tidvis som et helt band alene.
Roy Nikolaisen leverte flere nydelige og imponerende soloer som perfekt utfylte den myke, varme stemmen til Anne-Marie Giørtz.
Trio de Janeiro holdt det gående i over halvannen time – og det var helt greit. Faktisk mer enn greit.
Til og med en gammel pønker som meg dro kjensel på flere av låtene – og storkoste seg.
Bandet fikk også med seg publikum i allsang på flere numre, og helt på tampen ble vi plutselig fraktet inn i tjukkeste Østerdalen, da Tom Steinar Lund dro fram norske folketoner fra gitaren. Den satt!
Det var «jazzy». Det var samba. Det var Brasil.
Og det var akkurat slik jeg ville ha det, en lørdag ettermiddag i mars i Lillehammer.
Saúde – tim-tim!