[USA 2025]
Regi: Jonathan Entwistle
Medvirkende: Jackie Chan, Ben Wang, Joshua Jackson, Sadie Stanley
Som en seig, gammel fighter som nekter å holde seg nede etter å ha blitt slått i matta gang på gang, klamrer Karate Kid-franchisen seg til livet og insisterer på å fortsette, over 40 år etter at den første filmen dukket opp på lerretet.
Jeg kan fremdeles huske den elektriske følelsen som var tent i meg da jeg gikk ut av bygdekinoen i 1984. Følelsen av triumf på vegne av Daniel LaRusso, og hvordan karate var det kuleste i verden.
Det er nok derfor jeg aldri kan få meg til å gi opp håpet om at det kan komme noe nytt og spennende fra dette “universet” – om så bare er en liten rest, en gnist av den gamle magien.
En rekke med oppfølgere av stadig svakere kvalitet så en stund ut til å kvele håpet, men så reiste jammen meg Karate Kid seg igjen i 2010, med den mest innbringende filmen i serien: Er produkt som tilsynelatende var en slags “reboot” – og regissert av vår egen Harald Zwart.
Og det har jo også kommet et annet, overraskende comeback ut av denne hardnakkede kamphanen: Netflix-serien Cobra Kai, som med sjarm, vidd og en god porsjon kløkt har blåst liv i folks interesse gjennom seks sesonger.
Så derfor må det være lov å forvente ting av Karate Kid-franchisen selv nå, etter en generasjon og vel så det. Ekte fightere gir seg åpenbart ikke.
Men himmel og hav, for en skuffelse Karate Kid: Legends viste seg å være.
Jeg vet at det kanskje ikke er spesielt spennende og originalt å anklage generiske, uoriginale filmer for å være lagd av kunstig intelligens, men jeg kan virkelig ikke riste av meg følelsen av at dette “verket” er et resultat av en uinspirert Chat GPT-instruks.
“Gi meg en Karate Kid-film som inneholder så mange elementer som mulig fra andre Karate Kid-filmer, og med en kinesisk hovedrolleinnehaver, slik at vi kan appellere til det kinesiske markedet”.
Kanskje satt en smule på spissen, men det er vanskelig å forestille seg at levende, pustende mennesker har vært i stand til å skape noe så sjelløst som dette her.
For her finnes ingenting av 1984-originalens intelligente ro og tålmodighet, ingenting av oppfølgernes keitete 80- og 90-tallssjarm, ingenting av 2010-versjonens forfriskende dynamikk, og i hvert fall ingenting av Cobra Kais djerve og kompetente balansegang mellom nostalgisk publikumsfrieri og bunnsolid manusarbeid.
Det er ikke engang mulig å finne helt grunnleggende elementer i Karate Kid: Legends som kan fenge publikum – som troverdig karakterutvikling, overraskelser, dramatiske spenningstopper… hele filmen er bare så paddeflat fra begynnelse til slutt at det føles som om tiden stopper. Det er nesten en bragd i seg selv å stappe så mange elementer – og skuespillere – inn i 90 skrantne minutter og likevel få fortellingen til å både virke skrekkelig forhastet og ulidelig langsom.
(- og hva med positive ting? Vel… det finnes et par dynamiske kampsekvenser der inne et sted).
Nei, om Karate Kid: Legends er det beste man nå kan kryste ut av et eldgammelt konsept, er det lurest å bare kaste inn håndkledet med det samme. Det er én ting å være en tøff, sta fighter – men en helt annen ting å bare skade seg selv og sitt ettermæle.