Forretningsdrivende som i prinsippet er tilhengere av den frie markedsøkonomi, vil alltid forsøke å regulere den til sin egen fordel. Slik var det også med de første kjøpmennene på Lillehammer. Med Ludvig Wiese i spissen drev disse en langvarig og stedig kamp for å bli kvitt konkurransen fra landhandlerne ute på bygdene ved å definere denne som ulovlig.
Grunnlovens $ 95 slo riktignok fast prinsippet om fri næringsutøvelse. Likevel var det helt fram til midten av 1800-tallet fortsatt slik at handelsborgerne i byene hadde enerett til å drive handel både i byen og i en viss omkrets rundt byene. På landet var det noen få utvalgte landhandlere som fikk kongelig privilegium til å drive handel i et begrenset omfang, først og fremst det som da ble sett på som nødvendighetsvarer for bønder og bygdefolk. Luksusvarer og «kolonialvarer» var forbeholdt byene. Men som alle slike lover og regler ble også disse brutt kontinuerlig uten at lensmann og fogd grep inn. I tillegg til disse privilegerte landhandlerne fantes det også mange som dro rundt i bygdene med sekken full av varer, de såkalte «skreppekremmerne».
Ville knekke konkurrentene
De nye byborgerne på Lillehammer startet kampen mot bygdehandelen ganske umiddelbart. For dem var det et spørsmål om å overleve. Høsten 1829 klaget Lillehammer byforsamling til amtmennene i Hedmark og Kristians amt over at Lillehammers begynnelse var blitt særdeles vanskelig fordi så mange landhandlere i distriktet ga blaffen i handelslovene, For det første solgte landhandlerne varer som etter loven bare skulle selges i kjøpstedene: «Deres boutiquer prange av silke, klæde og bomuldsvarer, alt hva de indiske colonier frembringe.» For det andre bortforpaktet noen av disse privilegerte landkremmere sine handelsrettigheter til «løse og ledige handelskarle», som streifet omkring fra gård til gård og solgte kjøpmannsprodukter til bonden. Men noen stor støtte fra amtmennene for sin klage fikk ikke kjøpmennene. Heller ikke de stadige henvendelser de sendte til fogder og lensmann, ga synderlig store resultater.
Bot for handel
En enkelt gang lyktes imidlertid kjøpmennenes strev. Byforsamlingen på Lillehammer anmeldte i 1832 landhandler Boyesen på Fron og brøtningen Gudbrand Freng fordi Boyesen hadde forpaktet bort handelsretten sin til sistnevnte. På sommertinget for Øyer, Ringebu og Fron ble flere vitner avhørt. Disse kunne fortelle at landkremmer Gudbrand Freng hadde solgt følgende varer: «Silke – og bomuldstørklæder, hvid kalico, hvide gazer og andre udenlandske tøier, rødvin, malaga, madeira, portvin, kaffe, sukker, te og fransk brændevin», alt luksus- og kolonialvarer (i ordets opprinnelige betydning: varer fra koloniene), som altså ifølge gjeldende handelslov var ulovlig å selge utenfor byene. Retten ila følgelig Gudbrand Freng en klekkelig mulkt «ligesindede til avsky og skrekk».
Mislykket angrep på Henrik Anker Steen
Men da kjøpmennene på Lillehammer i 1833 prøvde seg på landkremmer Henrik Anker Steen på Stein i Ringsaker, måtte de bite i gresset. Stein hadde lenge vært det eneste handelsstedet mellom Hamar og Lillehammer, og var et økonomisk og kulturelt sentrum i Ringsaker. Lillehamringene hevdet overfor departementet at handelen på Stein var skadelig for Lillehammer. Men i stedet for å gripe inn mot landkremmeren på Stein svarte departementet faktisk med å gi ham utvidete handelsrettigheter! Lillehammers kjøpmenn forsøkte da å få til en allianse med sine kolleger i Christiania for å gå til det drastiske skritt å anlegge sak mot Regjeringen, men hadde ikke noe hell med seg her heller. Christianiaborgerne anså det fåfengt å gjøre noe «al den stund Norges Grundlov $95 måtte ansees gjældende». Tanken om næringsfrihet var altså i ferd med å få så godt feste at det ikke var mulig for noen få lillehammerkjøpmenn og gjøre noe med det.
Svenske skreppekremmere
Kjøpmennene på Lillehammer forsøkte også å få has på skreppekremmerne. Ikke sjelden var disse svensker. Høsten 1929 hadde byforsamlingen på Lillehammer bedt lensmann Heltberg i Ringsaker om å arrestere en svensk handelskar, Anders Brøslund fra Borås, som drev ulovlig handel på Freng på Brøttum. Men da lensmannen ankom Freng, var svensken forduftet med varene sine. Det viste seg seinere at han med god hjelp av noen bønder fra Brøttum hadde tatt veien gjennom Lillehammer og opp gjennom Gudbrandsdalen på vei til Romsdalsmarkedet på Veblungsnes. Varepartiet sitt hadde han lastet opp på to vogner og fått et par lokale karer til å ta på seg å frakte disse to vognlastene gjennom Østerdalen, sannsynligvis for å selge disse varene på Rørosmarkedet. På denne måten slapp han unna lillehammerkjøpmenenes grep.
En kamp i motbakke
Lillehammerkjøpmennenes kamp mot landhandlere og skreppekremmere var en kamp i motbakke. Motkreftene var for sterke. Professor Gregers Fougner Lundh fikk i 1831 en henvendelse fra Ludvig Wiese med spørsmål om hvordan en skulle møte problemet med bygdehandelen. Gregers Lundh ga neppe Wiese det svaret han ønsket. For Lundh påsto at den økende handelen på landsbygda var et gode og mente det ville være helt galt dersom «saaledes Lillehammers opkomst ikke skulle kunne fremmes uden paa de tilgrænsende bygders bekostning». Og den politiske utviklingen gikk i retning av en stadig mer omfattende deregulering av handelen på landsbygda, der den nye handelsloven av 1842 markerte et vendepunkt.
Lillehammerkjøpmennenes kamp mot landhandlerne kan vi derfor i ettertid se på som fåfengt. Og denne kampen var også i strid med det ideologiske synet mange av kjøpmennene faktisk hadde. Ludvig Wiese hyllet sjøl prinsippet om den frie konkurranse. Han mente at «dette princip er riktig hvormeget det end støder an vore enkeltes interesser». Nå er det jo ikke uvanlig med en slik avstand mellom liv og lære, og vi bør være forsiktige med å felle noen moralsk dom over Wiese og hans kolleger. Men verst var det at denne fåfengte kampen kostet byborgerne i Lillehammer mye både i form av penger, tid og intern krangel.