Loven av 1827 om opprettelsen av «kjøpstadanlegget Lillehammer og Vingnes» inneholdt et par paragrafer som gjorde det ekstra vanskelig å få den nye byen til å fungere. Normalt var det slik på denne tida at for å få lov til å drive næring i en by måtte en ha borgerbrev som handelsborger eller håndverksborger. Og for å få dette dokumentet måtte en vise at en hadde kunnskaper og ferdigheter i sitt yrke.
For Lillehammers vedkommende var det imidlertid åpnet for at enhver som bosatte seg i byen, hadde rett til fritt å utøve all slags næringsvirksomhet. Det var de nye liberalistiske tankene som skulle utprøves. Dessuten ble Lillehammer administrativt og juridisk lagt inn under landdistriktet, dvs. Fåberg prestegjeld. Dette var rammevilkår de nye byborgerne slettes ikke likte. Wiese kalte da også loven av 1827 for denne «elendige lov».
Kampens første fase – i motbakke
I første omgang var det viktig å få kontroll over etableringen av kjøpmenn og håndverkere. Et utvalg med Wiese som formann foreslo i 1830 en ny bylov. Utvalget mente at den gamle loven førte til at alle slags «løse eksistenser», ja, til og med forbrytere, slo seg ned i byen og drev handelsvirksomhet. Eller som det ble sagt i et inserat i Oplandstidende noe seinere: «På Lillehammer skal by og land blandes sammen. Der kan alle som ønsker, bosætte sig, der er frihed til næsten al ting, der kan kjøbmand værer bager, høkeren groshandler, bageren være kjøbmand, skrædderen skomager, blikkenslageren snedker, urmageren høker o.s.v.».
Ludvig Wiese dro sjøl til hovedstaden i 1830 for personlig å levere utkastet til ny bylov i departementet. Men verken Storting eller Regjering ville høre på byborgerne fra Lillehammer. Det ble en kamp i motbakke – i første omgang.
Kampens andre fase- hopehavet med Fåberg
Mot slutten av 1830-åra ble kampen for en ny bylov tatt opp igjen med enda større kraft, også denne gangen med Ludvig Wiese i hovedrollen. Denne gangen var det hopehavet med Fåberg som hadde blitt mer og mer utålelig for byborgerne. Det var flere forhold som gjorde det slik. Både i fattigsaker og i skolesaker var Lillehammer underlagt fattig- og skolekommisjonen i Fåberg. Etter flere uår midt på 1830-tallet økte fattigutgiftene dramatisk på bygdene rundt Mjøsa, også i Fåberg. Lillehammer ble ikke rammet i samme grad, og kjøpmennene ville derfor ikke være med på å bære disse utgiftene som de mente måtet være fåbergbøndenes sak. Heller ikke når det gjaldt skolevesenet var byens og bygdas behov sammenfallende.
Men det som virkelig provoserte Lillehammerkjøpmennene, var at de ble fratatt sine politiske rettigheter. På denne tida stemte by og land hver for seg. Lillehammers juridiske underordning under Fåberg betød at stemmerettsreglene for landdistriktene skulle gjelde for byen. Og for å få lov til å stemme på landet måtte en eie matrikulert jord. Det gjorde jo slettes ikke Lillehammerkjøpmennene. I sin egenskap av formann for prestegjeldets valgstyre var sognepresten i Fåberg, Kamstrup, klar i sin tolkning av reglene: ingen av byborgerne hadde stemmerett.
Striden førte til mye vondt blod mellom byen og bygda. Ludvig Wiese vart som vanlig skarp i sine karakteristikker. Sogneprest Kamstrup var «ei uden trættende vidløftighed og tværhed.» Og Wiese beskyldte faktisk fåbergbøndene for korrupsjon ved å hevde at i bygda hadde familie- og slektskapsforhold en alt for stor innflytelse på politikken. Klimaet var en periode såpass opphetet at en del felles møter som ble forsøkt holdt mellom lillehamringer og fåberginger, utartet til kaotisk og høylytt krangling. Særlig var forholdet anspent mellom de to ordførerne Ludvig Wiese og Christian Dahl.
I 1839 ble noe av grunnlaget for konflikten borte i og med at byen da fikk sitt eget fattig- og skolevesen. Det skulle da også bare mangle. Lillehammer hadde jo fått både eget formannskap og egen ordfører året før.
«Vi ere landmænd»
Fortsatt gjensto spørsmålet om stemmerett. I 1842 nådde denne striden sitt klimaks. Den nye sognepresten i Fåberg, Rasmus Lyng, viste seg like sta som sin forgjenger ved å stryke 41 lillehamringer fra manntallet. Tidlig på året 1842 tok lillehamringene den dramatiske beslutningen om å gå til politisk streik. De la rett og slett ned sine verv i kommunestyret. Samtidig oversendte de til Regjeringen et helt nytt forslag til bylov. Sjøl om myndighetene sa klart i fra at det var ulovlig å legge ned sine kommunale verv, forsto de fleste at en ny lov nå var den eneste farbare utveien. Men ikke alle: de fåbergbøndene som eide bygrunnen (Hammer, Sorgendal, Suttestad o.a.), samlet seg på Suttestad i protest mot en ny bylov: «Vi ere landmænd; vi protesterer høitydeligen mot at man omskaber os til kjøbstadmænd».
Endelig ny bylov
Protesten fra grunneierne hjalp ikke. Den 30. august 1842 vedtok Stortinget «Lov om Kjøbstaden i Faaberg Prestegjeld». I lovens § 1 heter det: «Kjøbstadanlægget Lillehammer og Vignæs i Faabergs prestegjeld skal efter de grænser som nærmere bestemmes og af Konge approberes, være under navn af Lillehammer og have de samme rettigheder og plikter som andre kjøbstæder».
Endelig var Lillehammer blitt en ordentlig by.