Det ble for mange kjøpmenn og for lite kunder i den nye byen. Det var nok hovedgrunnen til at mange av de første innflytterne raskt fikk store økonomiske problemer og forlot Lillehammer. De bør likevel huskes. På ulike måter bidro de til å forme byen; flere av bygårdene de bygde, står der fremdeles den dag i dag. Vi skal i denne artikkelen møte to av dem: Halvor Wiborg og Jacob Michelet.
Halvor Wiborg
Halvor Wiborg hadde reist helt fra Brevik. Det ble en dramatisk reise som kunne endt med døden. Han kom innover mot Lillehammer seint på kvelden en gang før jul i 1827. Foran seg i sleden satt hunden hans. I mørket, noen mil fra byen, slapp en landeveisrøver en trestokk over veien. Stokken traff Wiborg i hodet og slo ham i svime. På en nesten mirakuløs måte klarte hunden til Wiborg å ta et nakketak på røveren. Sjøl om hunden var bundet til sleden, holdt den taket godt. Og hesten bare fortsatte av seg sjøl. Blodspor i snøen viste seinere at røveren var blitt slept etter sleden en halv mil. Da klarte han blodig og ille tilredt å komme seg løs. Først da hesten stanset ved neste skyss-stasjon, kom Wiborg til seg sjøl. Røveren hadde kommet seg unna, men hunden hadde helt sikkert reddet livet til sin herre.
Wiborg bygger
Halvor Wiborg skaffet seg ei stor tomt på hjørnet av Storgata/Jernbanegata. Han bygde stort, to ruvende bolig- og forretningsbygg ut mot Storgata, og hadde nok tenkt å satse på både handels- og utleievirksomhet. Noe særlig med leietakere fikk han imidlertid ikke, og noe særlig med varer fikk han heller ikke omsatt. Neddynget i gjeld måtet han i 1833 la gården overtas av en av kreditorene. Det gikk ikke noe godt for den nye eieren heller, og gården endte på tvangsauksjon i 1837. Kjøper var distriktets første distriktslege, Gunder Nielsen Kjølstad. Kjølstadgården, som den heretter ble kalt , ble i løpet av få år utvidet og utbedret. I 1842 ble den forblendet med rød teglstein. Gården var lenge Lillehammers mest kjente bygg. Så lenge Kjølstad drev som lege i Lillehammer (fram til 1845)), hadde han sitt berømte ortopediske institutt i gården. Seinere ble den et senter for Lillehammers kulturelle liv. Her var byens første teaterscene, her ble det holdt konserter, og her var skole og posthus.
Jacob Michelet
Jacob Michelet var 30 år gammel da han kom til Lillehammer våren 1828. Faren var sogneprest i Fyresdal og Jacob hadde utdannet seg som jurist. Men han bel fanget av eventyrlyst da det ble kjent at en ny by skulle opprettes ved Mjøsa. Han gjorde som de fleste andre av innflytterne, lånte mye penger for å bygge hus og kjøpe varer, og dro nordover til Lillehammer. Michelet var en av de første som fikk utvist tomt, og han valgte seg tomta mellom Storgata og den seinere Langesgate. Det var ikke noe stort og imponerende anlegg Michelet bygde opp, men det gikk likevel dårlig med ham, og gården måtte på tvangsauksjon. Kjøper var Anders Johansen. Det gikk ikke bedre for Anders Johansen heller og i 1844 måtte gården igjen på tvangsauksjon. Kjøperen denne gangen var ingen ringere enn Ludvig Wiese Han hadde nå blitt Lillehammers rikeste mann og gikk straks i gang med å rive og bygge nytt. I 1849 sto Wiesegården ferdig utbygd. Her holdt Wiese sine store og vidgjetne middagsselskaper.
Westby, Vernon County, Wisconsin, USA
Michelet flytter og gifter seg
Michelet flyttet ikke fra byen med en gang. Han hadde blitt kjent med en av de få kvinnelige gårdeierne, Gregine Grythe fra Biri. Hun eide en gård i Storgata (nåværende Storgata 79), og Michelet flyttet inn hos henne. Kontrakten mellom Michelet og Gregine Grythe forteller oss noe om datidas boligstandard og innredningskikk. I kontrakten får vi vite at Michelet fikk «et værelse til gaden imellem mit (altså Gregines) kjøkken og kramboden i min eiende, nye opførte gård på Brobakken. Dette værelse er forsynet med følgende møbler, nemlig en seng med tilhørende sengeklæder, et rødmalt hjørneskab, ett bord og seks stoler, en 3- etages jernkakkelovn. … Videre forbinder jeg mig til, hver morgen og eftermiddag, passende tid, at forsyne ham med varmt vann til thevann, besørge værelset rengjort, behørigen opvarmet med brænde som han selv forskaffer sig, samt rede hans seng». Husleien skulle være 12 spesidaler i året.
Gregine gjorde nok mer enn å rede Michelets seng. Den 6. juli 1843 inngikk disse to godt voksne mennesker, begge 45 år, ekteskap. Noen år seinere fant de ut at forholdene ikke var gode nok på Lillehammer og utvandret til USA.