Byens «urinnvånere» var nok de som var bosatt på de fire gardene som lå innafor grensene til byplanen som Buchholz lagde (disse fire var:Vingnes, Bue, Sorgendal og Hammer). Men det var ikke disse som skapte byen. Det var de nye innflytterne som kom for å skaffe seg tomter og starte bymessig virksomhet. Dette var de første lillehamringene.
BYHISTORIE: Trond Feiring
Disse innflytterne var unge menn i hovedsak fra østlandsområdet sør for Mjøsa. I ettertid har de fått en noe frynsete rykte og blitt karakterisert som eventyrere, ute etter lettjente skilling. Dette dårlig omdømme har lite for seg. Riktignok var de unge, og de hadde sikkert eventyrlyst og evne til å ta sjanser. Hvem ville ellers slå seg ned på et lite utviklet sted ved nordenden av Mjøsa for å starte handelsvirksomhet? Men de aller fleste kom fra det samtida ville kalle «gode familier», embetsmannsfamilier og kjøpmannsfamilier. Noen hadde allerede etablert bånd til Fåberg-distriktet, enten ved arbeid eller giftermål.
Frem fra glemselen
Den mest kjente av disse første innflytterne er Ludvig Wiese. Men i byens første fase var det en annen innflytter som mer enn noen annen bidro til å skape et velorganisert bysamfunn ut av det kaotiske nybyggersamfunnet Lillehammer var i de første årene. Denne personen var Anders (Andreas) Johansen. Han er i dag ganske ukjent i Lillehammer. Han bør nå trekkes fram fra historiens glemsel og hedres av byen.
Første tomta
Anders Johansen fikk den første tomta som ble utvist. Dermed må han kunne få status som den første egentlige lillehamring. Med oppvekst i Torpa og ei mor fra Biristrand hadde Anders tilhørighet til distriktet rundt Mjøsa. Familien hans hadde også tilknytning til haugianerrørsla. Det var nok noe av grunnen til at han som ung dro til Drammen. Der giftet han seg med Sophie, datter av storkjøpmannen og haugianeren, Mads Møller. Etter en noe mislykket karriere som handelsmann i hovedstaden, der han med «Flid, utrettelig Arbeidssomhed og Paapasselighed» hadde forsøkt å holde forretningen oppe, dro Anders Johansen i 1828 til Lillehammer for å søke lykken der. Med pantsatt løsøre og 400 lånte spesiedaler bygde han sin forholdsvis beskjedene bygård rett nedenfor kirka.
Offentlig person
Ved siden av Ludvig Wiese ble Anders Johansen en av de mest innflytelsesrike og profilerte byborgerne i denne første perioden av byens historie. Det er blitt sagt om disse to at de begge var sterke personligheter som hadde «vansker med å huses under én hatt». I de første 8-10 årene av byens virksomhet var nok Anders Johansen en vel så betydelig samfunnsbygger som Ludvig Wiese. I 1829 ble han valgt til en av de tre første formenn i byen. Seinere ble han både forlikskommisær, veginspektør, poståpner og varaordfører. Og ikke nok med det; han fikk i gang det første forsøket på skole i byen. Han var også aktiv utenfor byens grenser ved å bistå fåbergbønder i flere utskiftingsprosesser av skog, og han involverte seg i driften av Nikkelverket i Espedalen.
Økonomisk ruin
Noen eventyrer var Johansen ikke. Men økonomisk gikk det ikke særlig bra for ham denne gangen heller. Etter hvert som byen utviklet seg langs Storgata, og det planlagte torget ovenfor kirka ikke ble det bysenteret en hadde tenkt, ble området nedenfor kirka liggende utafor trafikken. Grunnlaget for handelen falt derfor bort. Allerede i 1830 måtte Anders Johansen overlate gården sin til auksjonshammeren. Men han fortsatte å bo på gården helt til 1838. Var det kanskje en del av hans venner på Lillehammer som holdt en hånd over ham for å gi ham muligheter til å drive sin aktive offentlige virksomhet?
Wiesegården
Da Anders Johansen flyttet ut av sin gamle gård i 1838 (som ble kjøpt av enkefru Schnitler (derav navnet Schnitlergården – i dag Skoletorget 6 og 8), flyttet han inn i en gård på hjørnet av Storgata og nåværende Langes gate. Denne kjøpte han i 1840, men måtte selge igjen i 1844. Kjøper denne gangen var Ludvig Wiese og gården ble deretter kalt Wiesegården. Wieses posisjon i byen var stigende, Johansens var synkende. Og Johansen forlot byen for godt like etter.
Men hvor han slo seg ned og hva som seinere skjedde med ham, vet vi dessverre lite om.