Mange liker å klimpre på gitar og synge til. Øystein Larsen er en av dem. Likevel har han tatt det litt lengre enn de fleste. Han liker også å opptre, i tillegg til å skrive egne tekster.
Tekst: Tore Feiring
Han er oppvokst med musikk. – Far min spilte trekkspill og var tidvis med i et band, sier han, – i tillegg spiller bror min bass. Synge har han gjort siden han var en liten gutt hjemme på Vingnes. – Besteforeldrene mine bodde i Øyresvika, jeg tok ofte Biribussen for å besøke dem, minnes Larsen, – jeg husker at jeg som fireåring sang på bussen for de som satt på. Så å opptre har aldri skremt meg, smiler han.
Å kalle ham Lillehammers egen visesanger vil ikke den beskjedne musikeren like, så vi gjør ikke det. At han i mange år har vært aktiv i byens musikk, derimot, det er ingen overdrivelse.
Det begynte vel egentlig i konfirmasjonsalderen. – Min onkel og tante hadde en gammel gitar hjemme hos seg, den likte jeg å klimpre på. En dag viste min onkel meg en rød sparegris i plast. Der putter jeg penger til konfirmasjonsgaven din, fortalte han, penger til en ny gitar. Og den fikk jeg som konfirmasjonsgave, stor stas naturligvis. Og jeg har også onkels gamle gitar som han arvet etter min bestefar, den har jeg enda, Øystein Husemoen har fikset den opp, tettet sprekker og gjort den om til en god gitar. Den må være godt over 100 år gammel, tror Larsen. – I ungdomstiden var det jeg som spilte i vennegjengen når vi festet og ellers var sammen, sier han, – jeg spilte og sang, og kompisene mine fikset seg damer.
Visebølgen på 1970 tallet satte fyr på unge Larsen, – Lillebjørn Nilsen, Alf Cranner og den gjengen der, du verden, utbryter han, – da spilte jeg fra deres kataloger, skrev jeg noe selv var det som oftest til bursdager og private anledninger. – Jeg ble enkemann ganske tidlig, det ble noen bustete år fram til slutten av 90-tallet. Da møtte han sin nåværende samboer Kari. – Hun fikk meg til å skrive tekster selv, sier Larsen, – hun var og er en stor inspirasjon for meg. For det er tekster som er viktig, blir vi fortalt. – Jeg lager gjerne en tekst først, så kommer det passende melodilinjer til etterhvert. Som visesanger og trubadur er han rimelig ensom i sitt virke, – samtidig er det enkelt å forholde seg til, påstår Larsen, nå i sitt 70ende år. – Jeg kan ta avgjørelser om spillejobber helt alene. For spillejobber er det, han har flere på gang i de kommende månedene. – Jeg sier som regel ja hvis det passer, sier han, – og vet at tiden foran oss med julebord og årsavslutninger er et godt marked for sånne som meg. Bare ta kontakt hvis dere ønsker litt underholdning, reklamerer Larsen.
Han har i mange år vært med i Mjøsikale. – Fra det miljøet ble det mange forskjellige bandkonstellasjoner og mye musikk. Jeg har ikke alltid vært alene og liker godt å samarbeide med andre, sier trubaduren og visesangeren. Blant annet med bandet Irish Stew. – der var Arnold Andersson, Trygve Elvsaas, Emanuel Manilov, Rolf Elvenes og meg med, forteller Larsen. – det var jo irsk musikk så det holdt, jeg er veldig glad i den sjangeren forresten. – Jeg spilte banjo, forresten. Det ble også tur til Irland på bandet. Vi kjørte den grønne øya på kryss og tvers med to biler, hadde ikke booket så mange steder, vi bare kjørte innom og spurte om vi fikk spille. Og det fikk vi mange plasser. Det var virkelig noen morsomme uker. Siden har det blitt mange turer til Irland, da som turist og tilhører, understreker han.
Selv om viser og irsk musikk står hans hjerte nærmest, har Larsen også vært innom pop og blues. – Da jeg var 50 år i 2004, arrangerte vi en julegrytekonsert i kunstmuseet, utav det sprang bandet Colourful Berets. Geir Wøldike, Jan Moldal, brodern Geir Morten Larsen, Edin Johan Høyer og meg. For det meste covret vi andres låter. Tror jammen vi spilte fire timer på nenvte julegrytekonsert jeg. Fem Menn er en annen bandkonsteallasjon som dras fram, – he var vi veldig i blues og visesjangeren, sier Larsen, ikke rart forresten, både Håvard Bekkevold og Lars Erik ødegård var med, i tillegg til Erik Skogstad, Knut Aage Aksnes og meg da.
Det har vært en morsom musikalsk reise med mange dyktige Lillehammermusikere med på turen, oppsummerer Larsen og viser fram hans musikalske arv, en egen CD utgitt i 2019, med plateslipp i Lillehammer Mikrobryggeri. – På min egen 65-årsdag, presiserer Larsen.
CDen heter «Hør Han Viser Seg» og et mengde lokale musikere er med og bidrar med musikk til Larsens egne tekster, Jakob Lund Paulsen, Jan Andresen, Tore Blestrud, Erik Petter Lowe Skogestad, Hans Bengt Andersen, Vibeke Søe Horsberg, Larsen ramser villig opp, – Terje Gording Hong, Jenny Turesson Svendsen, Karin Aaen og de som tidligere er nevnt i bandkonstellasjonene mine. CDen ble produsert av Stig Langseth og Larsen er ikke i tvil om at det var verdt både pengene og tiden. – Et ordentlig Lillehammerprodukt, sier han bestemt.
Sykepleieren pensjonerte seg tidlig. – Turnuslivet ble vel hardt, jeg angrer ikke en dag på at jeg pensjonerte meg. Nå er 70-åringen mye på hytta. – Vi har en hytte ved Nord Mesna, sier han, – der kan man hente seg inn og få senket skuldrene og ikke minst få inspirasjon til tekster. Jeg liker alle best å skrive disse tekstene, melodiene kommer i annen rekke uten at jeg sier at at de ikke er viktige, understreker han. – Å komme seg utpå vannet er viktig, jeg har både båt og en flåte for å transportere større ting til hytta. Nå gleder Øystein Larsen seg til en tur til Oslo og Josefines visescene, for å høre blant annet Kari Svendsen. – Det blir svært avslutter visesangeren som ikke på noen måte vil kalle seg gitarist. – Men jeg spiller gitar ganske bra, smiler han.