Lillehammer Rock er historie, festivalen i Haakons bakgård er over, og i skrivende stund er de fleste festivalgjengerne på tur hjem, etter to dager med ukjente og noen mer kjente rockeband. Sikkert det at festivalkomiteen er godt fornøyd.
Tekst og foto: TORE FEIRING
Lørdagen kunne by på hele fem band, Main Drive, Crown Electric, Black Ice, Quarter Wolf og svenske Electric Boys. Tøffe band alle sammen, Crown Electric med sine pønka låter, Quarter Wolf med referanser mot et av mine favorittband, The Jon Spencer Blues Explosion og selvsagt Black Ice da, lokale helter med sin AC/DC tribute. Vi kan vel si det med engang, bandet er like stødig og solid som en gammel Saab. Men som Saab´en byr de også på overraskelser og uventede overraskelser. Som oftest av den gode sorten. Det opplevde vi i bakgården til Haakons, selv om en festivaldeltager mente; – som trollene liker de seg best når solen har gått ned. Ettermiddag til tross, AC/DC trollene virkelig rocka byen, mange danset og det var stappende fullt både inne og utenfor terrassen hennes Gunn. Inntrykket var at mange hadde kommet for å få med seg bandet. Riktignok var det fullt hele kvelden, men likevel litt mer glissent etter Black Ice. Som serverte mange av godbitene fra australiernes rikholdige meny, tett, kompakt og med stil og innlevelse. Rett og slett suverent.
Det viser seg at AC/DC har sin egen fanbaserte podkast her til lands, «Let there be pod» som man blant annet kan finne på Spotify. De var selvsagt tilstede under Lillehammer Rock, og intervjuet folk på festivalen og naturligvis Black Ice etter konserten. Podkaster Gunnar Gundersen fikk også æren av å synge refrenget på Let there be Rock og var storfornøyd med festivalen. – Vi fant ut at det ikke finnes noen podkast om Ac/Dc, sa han, – så vi, altså Erik Sexe Andersen og meg, introduserte podkasten for to år siden og har nå levert 90 episoder. Så klart vi måtte hit til Lillehemmer, fortsetter han, – Black Ice er jo en av de beste tributebandene i Norge. Originalene begynner jo å bli gamle, så det er fint noen tar opp arven. Nå lager vi en episode fra byen og festivalen, den kaller vi selvsagt «Highway til Lillehammer», smiler Gundersen.
Det var flere som hadde pekt seg ut Lillehammer som reisemål denne helgen. Blant annet «Drotningr MK Østlandet» President Anne Lill kunne fortelle at Drotningr består av syv mc glade damer fra Oslo, Toten, Eidsvold, Søndre Land og Gjøvik. – Vi kjører selvsagt Harley Davidsson, her på Lillehammer bor vi på campingplassen og er veldige gode venner med guttene i «Sleipner MC Lillehammer», sa Anne Lill. – Vi måtte jo bare få med oss denne festivalen, rock er noe vi liker. Og vi kommer helt sikkert tilbake neste år, lovte hun.
En annen som var storfornøyd med at bakgården rocka var Gunn Jevnheim. – Jeg er så fornøyd med samarbeidet med Lillehammer Rock, sa hun midt mellom å geleide en krykkegående dame og ølservering. En tur innom bakrommet også rakk hun. – Det er travelt ja, smilte hun, – men heldigvis har jeg en fantastisk betjening og veldig mange gode hjelpere. Hvordan det hele ville bære seg økonomisk mente hun det var altfor tidlig å si noe om. – Det jeg kan si er at alt har gått på skinner, beroliget hun.
Etter fire band på scenen var det en viss forventning til Electric Boys, kveldens headliner som de var. Denne rockekvartetten fra Stockholm er kjent for sin kompromissløse og ukompliserte rock med røtter fra 60-70 tallet. Men om musikken er ukomplisert er den tett, hard og med et unikt lydbilde. Man kan ikke annet enn å savne sommerfestivalene fra midten av 70-tallet og hvor mye genuin musikk man hørte den gang. Dette er et band som virkelig leverer kvalitet og levende, vital kraftrock fra øverste hylle. Nå har det vært et par utskiftninger i bandet som startet opp sent i 1980-årene, og etter hvert nådde Billboardlistene og spilte inn et album i det legendariske Abbey Road studioet i London. Men sammen med «nykommerne» leverte Electric Boys en heseblesende og helt riktig avslutning på Lillehammer Rock.
Som nevnt innledningsvis, festivalkomiteen er veldig fornøyd. Ståle Rønningen, Elisabeth Selven og Stig Atle Simenstad bekler hver sine roller i festivalen, Selven som fotograf og dokumentarist, Simenstad som markedsansvarlig og Rønningen som sjefen sjøl. – Det som gleder oss aller mest, er hvordan byen har omfavnet oss, sier de, etter antageligvis å ha solgt totalt oppimot 600 billetter. – Vi er rimelig sikre på at dette går godt i pluss. Så har vi ikke sett et eneste surt fjes her heller. De er tydelige på at det går an å få til noe med små ressurser og midler, – alt må ikke dreie seg om store stjerner og dyre produksjoner, enes de om. – Det har vært en god kombinasjon mellom godt vær, spennende lokaliteter og ikke minst a`Gunn og Haakons Pub, skryter de, – det er virkelig dama si. Videre skryter de av både matservering og logistikk ellers. – Det er mange som har stilt opp og bør takkes, sier komiteen, – det er hyggelig å se at vi kan unne hverandre suksess.