Noen filmer er uangripelige. Det å skulle måle og vurdere dokumentarfilmer som tilsynelatende ikke gjør så mye ut av seg, men som samtidig gjør det meste riktig, er en vrien oppgave for en anmelder å skulle takle. Slik er det også med Henden – Rekviem for en fotograf.
Dokumentar [NOR 2025]
Regi: Rune Denstad Langlo
Medvirkende: Harald Henden, Morten Rostrup o.a.
Denne dokumentaren omhandler altså den smått legendariske pressefotografen Harald Henden. Den er både et tilbakeblikk på hans imponerende karriere, et galleri for hans verker og en intim reise med ham på det siste i kampen mot kreft.
Henden er, fra første scene, i synk med slik mannen selv fremstår: Observerende, nøktern, rotfestet – og i midten av dette, i besittelse av en dyp og ærlig raushet.
Filmen setter denne tonen med én gang, og lar oss forstå premisset: Henden vil gi noe tilbake for alle de årene han har observert og dokumentert andres dramatiske liv. Og selv om Henden holder motet oppe og aldri setter ord på det, er det hans lidelse det er snakk om denne gangen. Det er ingenting som føles selvforherligende med dette, intet ønske om å portrettere seg selv som martyr, og filmen blir heller aldri en hagiografi, selv om den lett kunne ha falt for fristelsen. Henden, og i forlengelsen dokumentaren om ham, mener oppriktig at det er viktig å være til stede og observere, og i sin enkelhet er det tilstrekkelig.
Det er naturligvis uhyre vondt og vanskelig å se en vital mann som Henden svinne hen foran øynene på en. Likevel blir filmen underlig livsbejaende på et vis, fordi mannen selv utstråler så mye humør og menneskelighet. Han har riktignok en evne til å legge lokk på følelsene (eller “putte dem i en skuff”), som så mange i hans yrkesgruppe må, og det kan være noe som det er vanskelig for oss “vanlige” mennesker å identifisere oss med. Da er det et smart grep å inkludere Morten Rostrup og andre kolleger og venner på skjermen for å speile den sorgen og tapet som faktisk ligger under det hele, som Henden i sin egen, stoiske ro kanskje ikke kommuniserer selv.
Dette er også en smittende ro, som siver ut i filmen som et beroligende middel: Hvorfor skal vi synes det her er så sørgelig når Henden åpenbart har funnet seg så komfortabelt til rette med sin skjebne?
Uansett, enten man føler at man kommer innpå ham som menneske eller ikke: I begynnelsen av filmen påpeker Harald Henden at han ikke er en kunstner, han er en håndverker. Øyeblikkelig etter – og under hele filmen – blir vi blir bombardert av fotografier som helt åpenbart er stor kunst, tidløs kunst, viktig kunst. Det er Henden som er stjernen her, det er det ingen tvil om, og bildene hans taler sitt klare språk – nå, som også mens kunstneren selv var i live. De bør ses på et stort lerret.