De fleste kjenner 1. mai som arbeidernes dag – en dag for faner, taler og paroler. Noen går i tog, andre nyter en fridag. Men de færreste vet hvorfor akkurat denne datoen ble valgt. Svaret ligger i Chicago, 1886 – og i åtte menn som ble dømt, og flere henrettet, for en forbrytelse de ikke begikk. Menn som i dag nesten er glemt, til og med i mange av arbeiderbevegelsens egne rekker.
Haymarket-tragedien, som fant sted 4. mai 1886, begynte som en fredelig demonstrasjon for 8-timers arbeidsdag – et krav som i dag er så selvfølgelig at vi sjelden reflekterer over at noen måtte kjempe for det. Da en bombe eksploderte under demonstrasjonen, døde flere politifolk og arbeidere. Gjerningspersonen ble aldri funnet, men myndighetene rettet skylden mot ledende skikkelser i byens radikale arbeiderbevegelse. Åtte anarkister ble arrestert og stilt for retten – mer for sine ideer enn for sine handlinger.
Blant dem var Adolph Fischer, med svenske røtter. Det gir oss her i Norden en uventet nærhet til historien. Rundt Haymarket-demonstrasjonen var det også mange skandinaviske innvandrere til stede – arbeidere som hadde forlatt trange kår i Norge og Sverige, men som fant nye former for undertrykkelse i den «nye verden». Mange av dem sluttet seg til radikale bevegelser for arbeidsfolks rettigheter. Kanskje noen med slekt i Gudbrandsdalen. Kanskje til og med noen som hadde gått på ski i Balbergskaret før de reiste til Amerika.
I 1889, tre år etter tragedien, besluttet Den andre internasjonalen at 1. mai skulle markeres til minne om Haymarket-ofrene og til støtte for arbeidernes krav. Dermed ble dagen internasjonal kampdag – og i Norge ble den markert allerede året etter, i 1890.
Men selv om 1. mai ble født ut av anarkistiske og syndikalistiske kretser, er det en historie som ofte er blitt fortrengt. I store deler av det 20. århundret ble 1. mai dominert av sosialdemokratiske og kommunistiske partier – som gjerne hadde et anstrengt forhold til anarkismen. De opprinnelige martyrer fra Haymarket ble nevnt i festtaler, men sjelden hedret i handling. Anarkistene ble sett på som «uansvarlige elementer», utelatt fra maktens historie.
Det er på tide å minne om at 1. mai ikke ble skapt av partitopper eller sentralstyremøter – men av arbeidere og aktivister som turte å utfordre systemet, også uten støtte fra parlamentarisk makt. Noen var organiserte, noen var revolusjonære, noen var pasifister – alle var de overbevist om at verdighet for arbeidsfolk var en menneskerett.
Her i Lillehammer og omegn har vi vår egen stolte arbeiderhistorie. Fra jernbanebygging til trelastindustri, fra arbeiderforeninger til kvinnebevegelser. Det var kanskje ikke anarkistiske paroler på plakatene i 1910, men ideene fantes. For radikale ideer krysser alltid grenser – geografiske og politiske.
Når vi i dag feirer 1. mai i Lillehammer, bør vi gjøre det med visshet om at dagen bærer i seg et opprør. Et opprør mot urett, og mot glemsel. Også de som ble dømt uten skyld – de som ble hengt fordi de utfordret makta – fortjener en plass i historien. Også de som ikke fikk sin statue, sitt partisymbol eller sitt årsmøte.
Det føles i dag på sin plass å hedre de glemte: for Haymarket-martyrene, og for anarkistene som bar frem ideene vi i dag tar for gitt.
