Den omfattende gardsturismen i Fåberg for rundt hundre år sida ble ei svært verdifull attåtnæring for gardene. Ikke bare ble penger tjent på å leie ut rom, men også på all maten som gikk med.
BYHISTORIE: Trond Feiring
Maten var egenprodusert. 50-60 gjester satte til livs store mengder av kjøtt, flesk, egg og melk i sommertida. På denne måten fikk garden en mer lønnsom husdyrproduksjon. Avsetning fikk gardene også på brød, poteter og grønnsaker. Slik ble gardsturismen en faktor som bidro til at pengeøkonomien festet seg i Fåbergbygda (overgangen fra sjølhusholdning til pengeøkonomi er en del av den prosessen som kalles ”det store hamskiftet”). Men det var ikke bare de gardene som drev pensjonatvirksomheten, som tjente på turismen. Siden virksomheten krevde mye arbeidshjelp, som tjenestejenter, kokker og kjørekarer, ble det sysselsatt folk fra andre garder og fra mange husmannsplasser.
Langvarige forberedelser måtte til
Og det var et omfattende arbeid som måtte til for å ta imot landliggerne. Det store sommerinnrykket måtte forberedes godt og lenge. Alt før jul måtte en starte med storslakting. Så måtte oppbevaring av maten planlegges. Dette var lenge før kjøleskapenes og fryseboksenes tid! Mesteparten av kjøttmaten ble lagt ned i saltkaret, mens fleskeskinkene ble hengt opp på stabburet. Store mengder flatbrød og annet brød skulle lages. Spesielle bakstekjerringer satt i ukevis ved takka.
Lange og slitsomme dager for kvinnfolka
Og når gjestene var ankommet, måtte mange hender sørge for stell, vask og matlaging. Kvinnfolka måtte opp grytidlig og stå ved en varm vedkomfyr på et gammeldags kjøkken i timevis for å forberede frokost, dugurd, middag og kveldsmat for alle gjestene. Oppvasken ble tatt i sinkbaljer, der fettranda vokste seg større og større ut over dagen. Den tyngste jobben, da som nå, hadde værelsesjentene. De måtte opp i otta for å varme opp vann og bære det rundt til alle soverom. Utover dagen var det nye runder for å tømme brukt vann og annen ”væske”. Noe bad og klosett fantes sjølsagt ikke på denne tida. Toalettet var utedassen med små hull for barn og store hull for voksne. Og de små hullene ble det mye bruk for. For mange av sommergjestene var koner med barn som var på landet mens ektemannen arbeidet i byen. På Hindklev var det en sommer samtidig 25 barn på garden. Det ble nok noe i meste laget.
Og det ble mye vask: vask av klær, vask av sengetøy og vask av håndklær. Klesvasken ble ofte gjort av konene på plassene som lå inn under garden. Vaskemetoden var den tradisjonelle med vaskebrett, balje og hjemmekokt såpe.
Gardkjerringas innsats
Mesteparten av arbeidet med sommergjestene falt slik på kvinnene. I sentrum sto gardkjerringa. Driften av pensjonatet sto og falt med henne. Et eksempel på ei slik gardkjerring var Marthe Nord-Haave som i 1881, bare 42 år gammel satt igjen alene på den store garden med to barn å forsørge. Året etter satte hun i gang med pensjonatvirksomhet. Både hovedbygning og føderådsbygningen ble tatt i bruk. Etterspørselen ble etter hvert så stor at hun leide rom rundt i nabolaget. Hun var ikke den eneste enken som drev slik virksomhet. Andre var Agnethe Lundgaard på Nordre Ravnum og gardkjerring lillehammer på Reistad. Disse enkene kunne ha 60-70 personer til bords i toppsesongen. Sett med dagens øyne er det et mirakel at de fikk det til, særlig når vi tenker på hva slags hjelpemidler de hadde til rådighet.
På de fleste gardene som drev pensjonatvirksomhet flyttet ”sjølfolka” ut av hovedbygningen for å gi plass til gjestene. Det kunne for noen bli ganske så primitive natteleier om sommeren. På Reistad fortelles det at det hendte at husbondsfolket la seg på jordgulvet under den store nybygde verandaen.
Gullalderen fra 1894 til 1914
Pensjonatvirksomheten skapte slik mye arbeid. Slitsomt ja vel, men sysselsetting og sårt trengte pengeinntekter for svært mange i bygda. Gardspensjonatenes ”gullalder” var nok i tida fra 1894 til 1914. Den fortsatte for en del av gardene inn i mellomkrigstida. I tida etter 2. verdenskrig var denne formen for gardsturisme definitivt over.