Med Jernbardens suksess skulle Ludvig Wiese nå kunne roe seg ned. Og han gjorde faktisk i 1839 et forsøk på å frasi seg vervet som ordfører. Men byborgerne aksepterte ikke Wieses frasigelse «da vi alletider har fundet ham meget virksom og duelig i dette hans hverv.» Han hadde jo fått til så mange ting. I 1837 hadde han, sammen med boktrykker Selmer, grunnlagt byens første avis, «Oplands-Tidende» (seinere Lillehammer Tilskuer), og ble også avisens første redaktør. Takket være Wieses innsats fikk byen sin første bank i 1841, Lillehammer Sparebank. Og kjøpmannsvirksomheten hans gikk så godt at han nå var byens rikeste mann.
BYHISTORIE: Trond Feiring
Har en først begynt å tjene penger, ser det ut til at tørsten etter mer er uutslokkelig. Ludvig Wiese ble fort misfornøyd med Jernbardens fart og kapasitet og begynte å sysle med tanken om et nytt dampskip beregnet på passasjertrafikk. Men de andre i Jernbardens styre var ikke særlig interessert, de tjente jo penger. Til slutt trakk Wiese seg ut av selskapet i protest. I 1846 hadde han fått mange nok med seg til å starte et nytt dampskipsselskap. På ny dro han til England og kjøpte dampskip. Skipet fikk navnet Dronningen. Det ble sjøsatt den 27. august 1847 og begynte i rute en måneds tid seinere.
Dronningen ble også en suksess. Den tok seg i hovedsak av passasjerdriften, mens Jernbarden ble godsbåten. Begge fikk nok å gjøre og begge ga god fortjeneste til glede for aksjonærene rundt Mjøsa. Ludvig Wiese fikk så, høyst fortjent, i 1851 en æresgave som jernbaneinteresser, dampskipsfolk og handelsfolk hadde gått sammen om. Æresgaven var et kostbart taffelur innfattet i sølv. En modell av Jernbarden var urets pendel og innskriften lød: «Til Ludvig Wiese for Fortjenester af Fædrelandets indre Kommunikationer fra erkjendtlige Medborgere af alle Samfundsklasser. 1850».
Salg til engelskmenn
Men denne rastløse bergenseren hadde hodet fullt av nye planer. I begynnelsen av 1850-årene var engelskmenn i full gang med bygging av Norges første jernbane, Hovedbanen, mellom hovedstaden og Eidsvoll. Wiese forsto tidligere enn de fleste at det måtte samarbeid til mellom båt og bane for å betjene den sterkt økende trafikken. Samtidig som han la fram en plan for ikke mindre enn 6 dampskip på Mjøsa, fikk han tett og god kontakt med de engelske jernbanebyggerne. Og på slutten av året 1851 ble både Jernbarden og Dronningen solgt til engelskmennene med Wiese som bestyrer av det nye selskapet. En ting var salget av Dronningen der Wiese hadde en ledende rolle, men hvorfor ble Jernbarden solgt? Eierne var kanskje klar over at den begynte å bli gammeldags. Nye maskiner som kunne gå raskere på mindre brendsel, var kommet på markedet. Dessuten var det høyst sannsynlig at engelskmennene før eller seinere uansett ville skaffe seg dampskip på Mjøsa. Derfor kunne en like godt selge nå.
Wiese ble syndebukk
Det tok ikke lang tid før de tidligere eierne av Jernbarden begynte å angre på salget til engelskmennene. For det første satte de nye eierne opp passasjertakstene ganske betraktelig, for det andre ble det færre avganger. Folk protesterte på ulike måter, blant annet ved å nekte skipene adgang til bryggene. Men til syvende og sist var folk blitt avhengige av båtene. Likevel ble det pisket opp en hatstemming mot engelskmennene, preget av nasjonalistiske holdninger. Og Wiese ble stemplet som løpegutt for utlendingene og gjort til syndebukk og ansvarlig for hele «misèren». For ham ble dette etter hvert en så stor belastning at han høsten 1852 sa fra seg vervet som driftsbestyrer for dampskipene. Da mjøsbygdingene startet planleggingen av et nytt dampskipsselskap, ble Wiese eksplisitt nektet adgang til selskapet! Det må for Wiese ha vært en særdeles ydmykende opplevelse.
Wieses død
Lillehammers store og visjonære entreprenør, kjøpmann og ordfører var blitt en meget upopulær og uønsket mann rundt Mjøsa. Han flyttet derfor til Christiania. Der døde han den 16. november 1853 i den store koleraepidemien som da herjet i hovedstaden. Denne kanskje mest betydelige mann i Lillehammers første og vanskelige periode, en mann som mer enn noen annen sørget for å bringe innlandet inn i den moderne verden, ble ved sin død kommentert på denne korte måten i Lillehammer Tilskuer den 21. november 1853: «En af Lillehammers ældste borgere, kjøbmand Ludvig Wiese, er nylig død i Christiania af cholera». Deretter la Lillehammer for en tid et taushetens og glemselens slør over Ludvig Wiese.
Lillehammers avskjed med Ludvig Wiese er en skamplett i byens historie.