God jul alle venner og lykke til med innspurten! Nå gjelder det å holde fokus de siste timene. For alt kan skje! Så pass på. I fjor skjedde det her. Det fór en fanden i kålrabistappa mi. Hvor i huleste var nissen?
Av Torunn M Eriksen
På selveste julaften går kålrabistappa rett og slett ad undas. På selveste julaften står jeg med gryta full av en fin, gylden, ubrukbar masse. Hva i huleste, heiteste gryte har skjedd?
Det er krise. Se det for deg. Treet er pynta, ungene venter og gleder seg, sanger er lært utenat, noen er nettopp kommet inn etter de siste ærender i byen, gaver er pakket og ligger under treet, halve familien er på vei til kirka, andre halvparten har akkurat ankommet byen med tog og er på vei opp fra stasjonen, avtaler er gjort med nissen, alt skinner og er ferdig til det store måltidet. Bordet er dekket til atten, ute brenner faklene.
Klokka er 15:00 , klokka 17:15 går vi til bords og i kjøkkenet er det en merkelig lukt. Det stinker! Hva er det… hvor kommer lukta fra? Jeg sjekker kjøleskapet. Søpla? Sluket i utslagsvasken? Jeg sjekker og sjekker. Hva med ovnen? Gryta på ovnen? Tilitersgryta med kålrabistappe? Jeg løfter av lokket og der … en kvalmende damp slår mot meg. Det lukter svovel. Det er ikke til å tro.
Alt var jo i orden. Fersk og god kålrabi.Friskt og godt Lillehammervann. Skarpe kniver. Reine fjøler. To par reine hender. Fløte. Salt. Poteter. Gulrøtter. Og så lukter det svovel. Jeg fatter det ikke. Lille julaften, før vi skal tjuvsmake på pinnekjøttet, før Hovmesteren, mens Maria pynter juletreet, skreller vi sju kilo kålrabi, Ina og jeg, tar for oss den ene umedgjørlige, runde kålrota etter den andre, får av skallet, deler og kutter til passe biter, tar oss et glass, skåler og driver på mens naboen tar imot sine julegjester og vinker inn vinduet, driver på til vi er ferdige, tre kvarter kanskje, en time, så setter vi alt i vann, i ei rein bøtte, i et kjølig rom over natta. Helt enkelt, helt vanlig. Så ser vi på Hovmesteren. Så ser vi på det ferdig pynta juletreet. Så henter vi ved og prater og hører på juleoratoriet og koster gulvet og legger oss ut på natta en gang. Alt i orden, alt etter planen.
Julaftens formiddag setter jeg kålrabien til koking som vanlig, moser de mørkokte bitene med stavmikser, blander i salt, fløte, mørkokte poteter og gulrot, venter, smaker massen til, stusser, smaker, venter, gjør alt jeg kan for å finne den gode lukta som fyller sansene og løfter smaken av kålrabi, men det er vanskelig, det skjer ikke, det er noe som ikke stemmer. Noe må forandres. Mer fløte, mer meierismør, kraft fra pinnekjøttet, potet. Mer salt? Pepper kanskje? Men nei.
Er sansene mine ute av lage? Ina. Jeg henter Ina. Kan du slå fast at jeg tar feil? Jeg håper. Lukt Ina! Smak! Hva kjenner du? Jeg ser det med en gang. Ansiktet er helt uten den milde gleden som tennes og sprer seg etter smaken av god mat. Hun er positiv, åpne sanser, kommer med forslag. Vi prøver og prøver. Naboen passerer vinduet. Kom inn og smak! Smaker. Det hjelper ikke. Milde måne. Det smaker ikke, det smaker fryktelig, det lukter enda verre.
Butikkene er stengt så en quickfix med Toro er utelukket. Gode råd er dyre, men alle er stum og stille.
Naboen går hjem. Kålrabistappa går i søpla. Jeg hiver meg i bilen. Kjører av gårde, vet ikke hvor, gasser på gjennom rundkjøringa, forbi Bjerkebæk, forbi Badedammen, merker etter hvert at jeg er på vei til Lillehammer Hotel. Så kjører jeg helt fram, løper ut av bilen, opp hovedtrappa på rød løper, inn gjennom dørene, gjennom hallen, inn til høyre gjennom baren, inn svingdøra til kjøkkenet. Der står jeg. Rød og fortvila, verken venta eller invitert, midt i en hektisk forberedelse til årets julemiddag. Klokka nærmer seg fire, hotellets gjester er allerede kommet til baren. Hjemme står bordet dekket til atten, ikke har jeg kledd meg, ikke har jeg kålrabistappe, ikke har jeg kontroll på pulsen, jeg kan knapt gjøre rede for saken. Foran meg står kjøkkensjefen og der, like foran mine øyne transformeres han til engel, ansiktet, stemmen, bevegelsene, så mild så snill, han trøster, han forstår hele greia, ser på meg med nydelige blå øyne og griper etter ei sleiv mens han snakker så medfølende at tårene spretter, så klapper han meg på skuldra, så auser han opp, auser og auser kålrabistappe opp fra en diger hotellkjele til en diger hotellbolle. Så gir han meg den.
God jul.
Jeg ser så vidt hvor jeg kjører, men kommer meg hjem den snille kjøkkensjefen i tankene og den varme kålrabistappa i fanget og julegjestene kan komme og kirkeklokkene kan ringe og alt er i sin skjønneste, rørende orden.
Det tenker jeg på nå i innspurten, mens jeg venter på å ta ut det siste brettet med sirupssnipper, tar en øl «uten» og skriver handleliste: Hva var det som gikk galt med kålrabistappa i fjor? Var det noe med bøtta? Den blå bøtta jeg satte kålrabien i vann i, over natta? Plastbøtta, ment for andre formål enn matlaging? Eller var det noe med den splitter nye kjelen? Hadde jeg skylt den godt nok?
Eller kanskje var det meg, stressa dame i gjennomføringsfasen: Pynter og gjør det koselig, driver på, skreller, kutter og herjer, travelt og uten tålmodighet med de umulige og egenrådige kålrabiene. Spørs det, ja. I år får jeg se til å skrelle litt langsommere, konse på det, holde meg klar i toppen, snakke, tulle og samtidig ta det lugnt, skåle med Ina. Huske på å sette ut grøt til nissen. Oi! Nettopp! Der har du det! Det var det jeg glemte sist. Jeg glemte nissen!
Det må ikke skje i år. Jeg må lage det fint i boden, sope gulvet og sette et fat med grøt på hoggestabben. For hvordan skal nissen ellers vite at han er ventet og ønsket, at det er han og bare han som kan passe inngangen og jage fanden på dør.