Det første – og kanskje viktigste – som kan sies om Zinnini Elkingtons sterke regidebut, er at den er en intens film. Dette er både en advarsel og en oppfordring, for Det andre offeret er en tøff opplevelse som de aller fleste av oss ville hatt godt av å takle. Det er mer enn “en viktig film”, det er en sannferdig film. Slike trenger vi nå, kanskje mer enn noensinne.
Allerede fra åpningen av blir vi sugd inn i miljøet på nevrologisk avdeling på et sykehus som er underbemannet og utsatt for press fra alle kanter. Der blir vi presentert for vår hovedperson, legen Alex. Hun utstråler iskald kompetanse og stor autoritær ro – men akkurat denne dagen får en av de mange avgjørelsene hun tar alvorlige konsekvenser for både pasient, pårørende… og andre mennesker rundt henne.
[DAN 2025]
Regi: Zinnini Elkington
Medvirkende: Özlem Saglanmak, Trine Dyrholm, Mathilde Arcel F.,
Olaf Johannessen, Anders Matthesen, Iman Meskini
Det andre offeret gjør bedre enn de fleste andre filmer er å skape et troverdig rom, i alle ledd, helt ned til minste statist. Sjelden eller aldri har jeg fått et så genuint inntrykk av å være til stede på en sykehusavdeling, hvor hverdagslige gjøremål og trivialiteter svirrer rundt og summer som et konstant bakteppe for livsviktige avgjørelser, stress og skjebnesvangre handlinger.
Denne tett-på-effekten oppnås ikke via billige og utbrukte filmatiske triks som ristende, håndholdte kameraer og tilgjorte, brå klipp, men først og fremst via Elkingtons stødige og smarte regi, der hun simpelthen guider oss gjennom et hektisk sted som allerede fins der uten oss.Det er en naturlig intensitet, som er nøye konstruert med en forståelse for at et sykehus er et iboende dramatisk rom hvor mennesker møtes i heftige og flyktige øyeblikk, ofte med livet på spill.
Velskrevet er det også, proppfullt av empati og menneskelighet, i en verden hvor det ikke finnes noen bad guys og good guys, bare folk, og dette selges inn av gnistrende skuespillerprestasjoner fra alle på skjermen.
Foto er også ypperlig her. Lange, brede korridorer og romslige trappeoppganger snurper seg inn og blir stadig mer klaustrofobiske, som blodårer som trekker seg sammen. Det er rødt overalt – varmt, men også med en stadig tanke på blod.
– og bruken av lyd og stillhet gjør bildet komplett: Man merker at sykehuset har sin egen, stakkato hjerterytme. Sykehuset er en levende, pustende organisme, og vi befinner oss inne i den.
Men: Filmen går seg dessverre bort på slutten, hvor filmskaperne ser ut til å glemme hva som har gjort Det andre offeret så uhyre effektiv i utgangspunktet. Ut kommer plutselig den svulstige musikken og fiolinene, samt alle de andre forutsigbare, banale grepene som sikter etter tårekanalene. Rart og forferdelig synd, når filmen allerede så effektivt har vist at man ikke behøver å manipulere for å påvirke.
Likevel er ikke dette et stort nok feilskjær til å underminere alt filmen allerede har oppnådd, og den anbefales på det sterkeste – for alle som har et hjerte.
