Kafeen i Kirkestua på Maihaugen er stengt, men det er livlig i andre etasje. Det er torsdags formiddag, og lyden av symaskiner surrer jevnt. Her holder Maihaugens kostymelager og systue til.
Tekst og foto: Bjørg Owren
Bak maskinene sitter kostymeansvarlig Viviann Andersen, og torsdagsvennene Anne Guri Isum og Ellen Thorstad. Systua fyller et par små rom, resten av etasjen er kostymelager. Her kles de opp i tidsriktige antrekk, alle som skaper liv i de gamle husene, bygater, gårdstun og setre. De kommer inn i olabukser, T-skjorter og joggesko og går ut igjen som alt fra barske middelalderkrigere til yndige byjomfruer. Her dekkes et bredt spekter i tid og rom.
Mange skal kles opp
Det er en kjølig senvinterdag og rolig ute, inne er det både varmt og travelt.
– Før var det roligere her på denne tiden, men nå er det like travelt hele året, sier kostymesjef Viviann Andersen. Hun har jobbet her siden 2013. Hun forteller at det er mange flere som skal ha antrekk i dag, og omtaler livet som utspiller seg i og mellom husene på Maihaugen som en stor oppsetning. Den varer store deler av året; Utenom turistsesongen er det mange skoleklasser som får spesialopplegg, det er julemarked og barnas dag. Spesialtilbud i vinterferier og høstferier. Formidlere, museumsbønder, skuespillere i alle slags vandrespill og folket i Apotekergården og Olsengården, på Øygarden, setra skal ha tidsriktige og stedstypiske klær. – Akkurat hvor mange personer vi kler opp i løpet av året har jeg ikke tall på, men for sommeren rundt 160 antrekk, så kommer det andre i tillegg, sier Viviann. De har mye er på lager, men mye må også sys nytt.
Historisk riktig
Denne dagen syr de jakker til to av omvisere, eller formidlere som de kalles nå. Ellen og Anne Guri sitter med hver sin jakke. Det er ingen enkel søm. Snittet er figurnært, med mange sømmer og jakkene skal fores. De to er pensjonister, kollegaer fra skoleverket, og de kan sy.
– Dette er kopi av en jakke fra Kvam i Gudbrandsdalen, forteller Ellen. Hun ser fram til å se den i bruk. – Fint at formidlerne blir kledd opp slik. Antrekket er også med å formidle historie. Det blir ikke det samme med en T-skjorte det står Maihaugen på.
Mønsteret til jakken har Viviann funnet i tekstil bruksmagasin. Ellers tegner hun selv når det trengs. Skjørtet har hun designet. Antrekket skal passe både i byen og på bygda, og kunne brukes hele året.
– Stilmessig er vi på slutten av 1800-tallet. Det kan brukes opp til 1915, sier hun. Som kostymeansvarlig må hun ha god kunnskap om stilepoker, tekstiler og ulikt tilbehør. – Antrekkene skal være historisk riktig. Vi kan ikke sette på noen knapper fordi vi synes de er fine og passer til stoffet. De må stemme med tiden. Det er kjedelig å bli tatt på slike detaljer, smiler hun.
Må være holdbart
Men tekstilene de syr av, kan ikke være gamle. Anne Guri sitter med et lite unntak, for foret til jakken har vært en gardin. Ellers er det lite gjenbruk av tekstiler. – Stoffet må være holdbart. Vi kan ikke legge så mye arbeid i sømmen hvis det ikke blir holdbart, sier de.
Anstendig bukse
De syr nytt, restaurerer og reparerer. Viviann jobber 40 % stilling og Ellen og Anne Guri er her en dag i uka mellom 10-15. Det sys mer nytt nå enn før, for klærne slites, og mye er utslitt og må erstattes.
– Ta for eksempel den buksa her, sier Viviann og holder fram vadmelstoffet hun har mellom hendene. – Det skal bli ny bukse til Torstein. Den gamle er så tynnslitt at det er nesten uanstendig, ler hun. Nå får han ny, en kopi av den gamle. – Bare bittelitt grann større en den gamle, sufflerer torsdagsdamene og ler. Latteren sitter løst på systua, og det er god stemning. De er et godt og samstemt team, Det hadde ikke fungert ellers, for det er trangt mellom symaskinene.
Buksa er i ei lokkbrok, får vi vite. Slike er det ganske mye styr med, mye knapper. De har sydd mange slike. De syr mye bukser; Lokkbrok til bunader, litt penere by-bukser til apotekeren og guttene i byen. Bøndene får bukser med mer lommer, noe å henge kniven i og beltestoler.
Nye bunader
Når denne buksa er ferdig, venter bunadene. Hvor mange bunader de har restaurert har de ikke tall på, nå er mange så råtne at de må erstattes. – En bunad er ikke så holdbare som mange tror. Stoffet tåler ikke mye vær, vind og sol, det falmer og råtner. En bunad er i utgangspunktet et stasplagg, som brukes et par ganger i året. Da varer den i generasjoner, men her på Maihaugen er det bruksplagg, forklarer Viviann.
Og damene syr – bunader, bunadsskjorter og bukser. – Det er noe vanvittig med klær vi har reparert, skyter torsdagsvennene inn.
Så er det justeringer og tilpasninger; klær som skal sys ut eller inn, legges opp eller ned. Noen ganger må plagg også tilpasses vår tid:
– Ja, folk skal jo ha med mobiler og de skal jo ikke synes. Så oss ha sydd lommer på innsida av en haug med forklær. Ikke at det å sy ei lomme på et forkle er en stor jobb, men oss ha sydd så mange! forteller Anne Guri.
Stort, men ikke stort nok
Kostymelageret er en dørstokk unna systua. I starten var det på et par rom, nå er hele etasjen tatt i bruk. Enda har de ikke plass til alt. Viviann viser rundt. – Nytt klippebord, det er vi veldig fornøyd med. Godt arbeidslys og vi kan sette på varme når vi trenger. Over andre dørstokker er avdeling for klær fra 1900 og oppover, en for yttertøy og barnetøy. OL-tøy. Sko, vesker og hatter.
– Her henger råtne bunader. Der borte de som er i orden. Antrekk til frivillige. 1700-tallsklær. Stoff til nye bunader. Dresser som skal på rens. Mange årganger strikkegensere, mer herreklær, klær til folk på Øygarden og mye, mye mer. Hun unnskylder poser med tøy. Det er antrekk fra julemarkedet, som ikke ryddet bort enda. Tiden etter jul er brukt til å sy.
Det kommer stadig nytt tøy inn. Har hun oversikt over alt?
– Ja da, ler hun, hvis noen ringer og trenger noe en dag jeg ikke er her, så, kan jeg si: Du går opp trappa, inn til venstre, bort der, bak der, der skal det henge. Ryddingen får vente til våren. Nå må det sys.
De kommer i mål
Dree er bare tre og ingen på heltid. Hvordan rekker de alt?
– Nei, det skjønner vi egentlig ikke sjøl engang. Men vi får det til. Vivian smiler.
Nå har hun forresten gledelig nytt: Hun får ekstrahjelp av en kostymesyerske en dag i uken i mai og juni. Det gleder hun seg til, for det kan bli litt hektisk på vårparten. Da skal de også ordne antrekk til de som skal være med vandrespillene. Hva det blir i år, vet de ikke enda. I fjor fikk de bestilling på flere 1920-talls kjoler med litt kort frist. Slike kjoler hadde de ikke på lager, så da måtte de sy. En morsom jobb, som ble større enn tenkt. Men de kom i mål.
– Det gjør vi nok til denne sommeren også. Nå må lokkbroka bli ferdig! avrunder kostymeansvarlig Viviann Andersen. Vi takker for oss, og gleder oss til sommeren og historisk liv på Maihaugen – formidlet av folk i anstendige bukser.