Lillehammer Byavis (2006-2019) presenterte ukentlig, og gjennom flere år, Lillehammers historie. Spalten var skrevet av historiker Trond Feiring og tok for seg byens historie fra Lillehammer fikk bystatus i 1827. Vi presenterer her utdrag fra disse spaltene, ikke nødvendigvis kronologisk men etter tema og viktige perioder i byens historie. Vi starter med reiselivet.
Tekst: Trond Feiring
Som nevnt i forrige uke,”oppdaget” turistene Lillehammerdistriktet i 1870-åra. I første omgang var det gardbrukere i Fåberg som oppdaget at det var penger å tjene på å ta i mot sommergjester.
En annonse i 1871
Det startet med en annonse i Lillehammer Tilskuer en vårdag i 1871: ”Christianiafamilie søger sommerlogi. Doktor Schjeldrup, Christiania.” Hva slags svar denne familien fikk, vet vi ikke. Men vi vet at året etter tok Balberg i mot sine første sommerturister. Omtrent samtidig begynte også Ersgård med det samme. Disse to gardene var pionerene innen ”gardsturismen” i Fåberg. Etter hvert ble det mange garder i Fåberg som tok imot byfolk om sommeren. Landliggere var gjerne det navnet samtida brukte på disse sommerturistene. Og mange av gardene kalte seg sanatorier, nettopp for å framheve det helsebringende i et slikt gardsopphold. I dag brukes nok sanatorium helst om en kuranstalt for tuberkulose, nervøse og andre lidelser. Men på1800-tallet var en noe mer slepphendt med bruken av denne betegnelsen.
Legene engasjerer seg
Men nettopp på grunn av dette helseaspektet ved gardsturismen fulgte distriktslegene nøye med utviklingen. De rapporterte regelmessig om omfanget av landliggere i sine årlige medisinalinnberetninger til departementet. I 1877 får vi for eksempel vite av distriktslege Lassen at det særlig var de høytliggende gårdene i Fåberg som drev som ” improviserede sanatorier” ved at de tok i mot byfolk om sommeren. Og disse gardene hadde også anlagt noe så moderne som ”styrtbad” (datidas form for dusj).
Landliggerlivet blir enda mer populært
Men så begynte virksomheten å ta helt av i 1880-åra. Lassen forteller i 1884
at trafikken av sommergjester hadde tiltatt i ”en mærkelig grad i de par sidste år i flere miles udstrækning omkring Lillehammer.” På enkelte garder var det opp til 50 gjester, får vi vite. Og disse betalte, i følge Lassen, 50 kroner pr. måned.
Året etter økte tilstrømmingen av sommerturister enda mer. Og nå kom det folk ikke bare fra hovedstaden, men også fra andre byer i Norge, ja, til og med mange fra Sverige. Legene ble bekymret og hevdet at noen garder faktisk var overbefolket. På Balberg var det for eksempel ei tid over 70 gjester. Spesielt ille syntes legene det var at personer med ”Lungesvindsot” (tæring) bodde på samme rom som friske.
I 1889 rapporterte distriktslege Torp at Fåberg nå var mer besøkt av ”landliggere” enn noensinne. Og Torp mente også at når jernbanen snart kom til distriktet, ville Fåberg ”blive et stort sanatorium” (!) og ”en ny tid vil bryde ind over disse tragter.”
Det ble faktisk så mye turister om sommeren på denne tida at den som tok seg en karjoltur fra byen og ut i bygda, kunne møte litt av hvert på sin vei. Slik ble en sommerdag i Fåberg skildret i ei turistbrosjyre fra 1891:
”Snart møder du en gammel skral pensionist med sin pibe, snart en enslig dame med lorgnette, der skal hen at drømme og hvile på sin yndlingsplads, så en anden med breve og bøger, som skal læses under det udvalgte træ; – så er der familiegrupper, strikkende mødre, røgende og filosoferende fædre, legende børn i blå røde farver, unge mennesker i lyse dragter, der tager sig herlig du mod den grønne yppige Natur! Og arbeidsmanden ved sin plog. Igjennem denne af ro og hvile og sundt landarbeide opfyldte harmoniske natur ruller du så mellem fjeld og lie og fjord de par timers tid, en karioltour langs Laugen og Mjøsen rundt til Vignæs medtager.”
Noe bedre reklame kunne vel ikke Fåberg få enn denne svært romantiske, for ikke å si nyromantiske, skildringen! Og her er det ikke den ville naturen i Jotunheimen som prises, men det blide og snille landskapet ved nordenden av Mjøsa.