Den nye loven av 1842 ga Lillehammer fulle byrettigheter. Samme år ble det opprettet en egen byadministrasjon, ledet av en byfogd som også var byens politimester. Tidligere hadde ordensmakta vært representert ved fåberglensmannen, Niels Flifleth. Han bodde på nedre Smestad der det også var arrestlokale. Det sier seg sjøl at det var begrenset hva lensmannen kunne bidra med for å holde ro og orden i byen. Men nå var Lillehammer blitt en ordentlig by og måtte derfor ha et ordentlig politi. Det kom på plass i 1843 gjennom tilsettingen av byens første politimester, gausdølen Niels Ovren.
BYHISTORIE: Trond Feiring
En skulle tro at med et politi til stede ville byens ordensforstyrrere gå en vanskeligere tid i møte. Daglig kunne en nå se Niels Ovren vandre rundt i sin politiuniform i byens få gater.
Fyllebråk
Brennevinet var denne tidas store svøpe, og da som nå en vanlig årsak til gatebråk. Likevel var det neppe den største politimessige utfordringen å holde orden i byen. Samtidige kilder forteller om forholdsvis lite kriminalitet. Dert var derfor ikke overfylt i arresten hos Ovren. Et effektivt redskap i denne tidas kriminalitetsbekjempelse var «pryglestokken». Hvis bråkmakerne ikke umiddelbart rettet seg etter politibetjentens ordre, kunne nok et raskt slag fra denne stokken få dem på andre tanker.
Politivold
Det kunne gå hardt for seg når Ovren brukte stokken sin. En gang i 1840-åra fikk han offentlig reprimande fra byens avis. En svenske hadde laget bråk i Storgata og fått smake noen slag fra Ovrens stokk. Slagene var såpass harde at svensken måtte ha legehjelp. Lillehammer Tilskuer refererte hendelsen og ba formannskapet gripe inn overfor Ovren. I og for seg var ikke Tilskueren opptatt av hva svensken måtte ha gjennomgått av lidelser, men fryktet at Ovren kunne finne på å behandle også byens egne borgere på samme måte. Det hendte jo også at disse kunne bråke litt nattetider. Men Ovren var ikke skåret for tungebåndet, eller rettere sagt fjærpennen, og svarte avisen slik: « Og mellom os sagt forholder det sig slet ikke så, at jeg lider av nogen særdeles stor pryglelyst. Jeg kan således, for blot at anføre et exempel, gjerne et par gange i ugen, læse en sletskreven avis med dens vrøvl om vind og vejr uten at optændes af nogen ond hensigt med redaktionens ryggstykker.» Ovren mente også at det i hans stilling kunne «have sin store nytte at gjælde for en smule barsk.»
Ovrens brennevinskur
Da Niels Ovren kom til Lillehammer, kjøpte han Storgata 48. Han innredet denne til å bli både byens rådstue og hjelpefengsel. Han hadde forøvrig en helt særegen bruk av dette arrestlokalet. I andre etasje ovenfor den egentlige arresten innrettet han nemlig et lokale for en helt spesiell kur for noen av sine «gjester». Lokalet ble en kuranstalt for drukkenbolter. Kuren besto ganske enkelt i at «pasientene» fikk brennevin i all mat de fortærte. De spiste grøt og velling oppblandet med brennevin, og det luktet brennevin av alt de rørte. Poenget var at de til slutt skulle bli så lei brennevin at de ikke lenger tålte lukta og smaken av det sterke. Kuren skulle visstnok ta 8 til 14 dager. Kanskje Ovren bygde på egne erfaringer når det gjaldt kuropplegget? Det var allment kjent i byen at politibetjenten sjøl hadde et lite brennevinsproblem, om enn det var sjelden å se ham synlig beruset. Om «Ovrens kur» hadde noen særlig langvarig effekt, er vel heller tvilsomt.
Stort alkoholbruk var vanlig
Politibetjentens alkoholkonsum var ikke noe ekstraordinært. Snarere var dette vanlig i by og land på denne tida med en omfattende brennevinsbrenning og lett tilgang til brennevin. Og Ovrens drikkeproblem ødela i hvert fall ikke hans omdømme i byen. For da Lillehammer sykehus åpnet i 1856, ble Niels Ovren tilsatt som sykehusets inspektør og økonom, en viktig og tillitsverdig stilling skulle en tro.
Da Ovren døde i 1880, var svært mange med i begravelsen. Overlærer Karl Nilsen ved Lillehammer høyere skole uttrykte det slik i dagboka si: «Ovren begraves. Vold talte i huset om omvendelse og tro. Forunderlig stort likfølge.»