Historisk har ikke forholdet mellom Hamar og Lillehammer vært av det mest hjertelige slaget. Kanskje Hamar aldri har godtatt at Lillehammer vant første runde i 1827? Det kom flere runder.
BYHISTORIE: Trond Feiring
Ny by på Storhamar?
For i 1842 ble spørsmålet om en by på Hedemarken aktuell igjen, etter et forslag fra amtmann Heidmann i Hedmark om å opprette en by på Storhamar. Amtmannen mente at Lillehammer hadde mange mangler som by. Ikke bare lå byen fjernt og avsides, men byen var også en «for naturskjønnhet blottet, ukultivert og lite produktiv egn». Dessuten hadde heller ikke Lillehammer «noe tiltrekkende for den hvis stilling hever seg over de alminnelige livsforhold, eller hvis formue tilsteder ham en hyppigere livsnytelse, hvilket forårsaker at byen går glipp av sådanne innbyggere som på grunn av deres dannelse og formue nettopp var best skikket til å bringe dem i anseelse og velmakt». Dette var en knusende dom fra Hedmarks brede bygder over folk og natur ved nordenden av Mjøsa.
Stor ståhei på Lillehammer
Det ble sjølsagt mye ståhei på Lillehammer over et slikt utsagn fra amtmannen i Hedmark. Først nedsatte formannskapet en komité som skulle uttale seg om Heidmanns forslag. Redaktør av Lillehammer Tilskuer, Sylvester Sivertson, ble formann for komitéen. Skjåkværingen Sivertson var en av samtidas mest begavete journalist, pressemann og skribent, og han var en venn av Wergeland. I innstillingen fra komiteen gjendrev Sivertson på en saklig og velskrevet måte alle Heidmanns påstander. Men Sivertson fant likevel ingen tungtveiende grunner for å gå imot en by til ved Mjøsa. Dette standpunktet samsvarte godt med Sivertsons frihetsidealer, som også innebar at han var en sterk tilhenger av næringsfrihet. Han sluttet seg på denne måten til tenkningen til Wedel Jarlsberg. Han hadde jo ment at det gjerne kunne anlegges to byer ved Mjøsa. Så ville konkurransen avgjøre hvem som hadde livets rett.
Uværet bryter løs
Så brøt uværet løs. Det lille ferske bysamfunnet på Lillehammer var ikke modent for Sivertsons saklige og prinsipielle vurdering. Med stort flertall forkastet bystyret Sivertson-komitéens innstilling. I full fart ble en ny komité oppnevnt som besto av noen av byens ledende kjøpmenn. Denne andre komitéen anklaget den første for å ha gitt lokalpatriotismen på båten. Og til Heidmanns nedlatende framstilling av manglene ved Lillehammer svarte komiteen med sin versjon av Hedemarkens natur: «Utsiktene over Hedemarken har overhodet, med få unntagelser, den feil at de enten er alt for vide, så at gjenstandene ligger alt for spredte for øyet, eller de er alt for innskrenkende». Konklusjonen var klar: Lillehammer ville bli sterkt skadelidende ved «forsøket på å restaurere det gamle Hammer». Ingen by skulle derfor anlegges der.
Men Hamar ble grunnlagt snart likevel, på tross av Lillehammers motstand. Redaktør Sivertson gikk imidlertid med i dragsuget til denne striden. Det utspant seg en hissig diskusjon i Tilskuerens spalter til langt ut på høsten, der Sivertson av flere ledende Lillehammerborgere ble beskyldt for sammen med Heidmann å ha gått «i forbund mot Lillehammer».
Sivertsson går av og flytter
Kritikken ble for sterk kost for Sivertson. 26. august 1842 kunngjorde ham for Tilskuerens lesere at han ville gå av som redaktør av Lillehammer Tilskuer for å overta en redaktørjobb for en ny avis i Trondheim.
Denne historien avslører en ganske så arrogant holdning til området ved nordenden av Mjøsa fra Hedmarksinteressene, en holdning som også kan dukke opp igjen i dag. Den avslører også hvor vanskelig det er i et lokalsamfunn å stå opp imot snevre lokale og næringsmessige interesser. Byborgernes mangel på romslighet førte til at Lillehammer mistet en begavet og betydelig pressemann, en som kunne ha tilført lokalsamfunnet mye.