Disney har de siste årene laget en bråte nyversjoner av de gamle tegnefilmene sine, med ekte skuespillere og digitale effekter i stedet for tradisjonell tegnekunst. Det er ikke godt å si om denne trenden er et tegn på en fundamental idétørke, et rent profittjag eller genuine, kreative ambisjoner – men det er én felles ting man som kinogjenger burde kunne kreve av disse filmene: at den nye versjonen har ett eller annet å tilføre.
LILO & STITCH
[USA 2025]
Regi: Dean Fleischer Camp
Medvirkende: Maia Kealoha, Sydney Agudong, Chris Sanders (Stemme),
Zach Galifianakis, Billy Magnussen
ANMELDT AV: MARIUS VIBE
Så har 2025-versjonen av Lilo & Stitch noe å fare med?
Filmens grunnleggende handling er naturligvis identisk med originalen fra 2002: Det lille, pelskledde monsteret Stitch – et livsfarlig, utenomjordisk forskningsprosjekt – unnslipper fangenskap og havner på Jorden, nærmere bestemt på Hawaii. Men det er flere som jakter på Stitch, så han ser seg nødt til å gli inn i miljøet… ved å utgi seg for å være en hund. Det er slik han treffer på Lilo, ei lita jente med desperat behov etter en venn. Hun har mistet foreldrene sine, og hennes unge storesøster sliter med å forsørge dem begge. Det nye vennskapet setter etter hvert både hjemmeliv og omgivelser på prøve, med alt fra rampestreker løpt løpsk til familiedrama og høyteknologisk romvesen-action.
Og det er her filmen skinner som sterkest: når den dynamiske og virkelighetstro Stitch får lov til å eksplodere på skjermen i all sin kaotiske prakt. Animasjonen, figurens levende uttrykk, hvordan han interagerer med objekter og mennesker på skjermen – alt er av ypperste klasse, som forventet av et Disney-produkt.
Det som dessverre også er som forventet av Disney, er at de smører enormt tjukt på når melodramaet setter i gang, og det ser ut til at det er der de største endringene har blitt gjort i forhold til 2002-originalen: over 20 minutter med daukjøtt. Der originalen presterer å være subtil og effektiv i de dramatiske partiene og fremstår som lettbeint og likendes, er 2025-versjonen tung og seig, spesielt mot slutten.
Dette, kombinert med en noe hektisk og famlende regi, gjør at filmen blir en ujevn affære, og en som på sitt verste vitner om en manglende forståelse for hvilke elementer som passer inn i en spillefilm og hvilke som hører hjemme i en tegnefilm.
Lilo & Stitch er i det hele tatt et heseblesende sammensurium av artige småsketsjer, frustrerende såpedrama, spektakulær dataanimasjon og keitete dialog.
Men filmen er likevel sjelden kjedelig, og er fylt med nok underholdning til at en eventuell irritasjon aldri rekker å ta overhånd før rulletekstene glir over skjermen.
Selv om årets utgave av Lilo & Stitch ikke klarer å overgå originalens mange kvaliteter, kommer filmen i det minste å ha én konkret ting å tilføre: En hel ny generasjon av unger som kommer glade og tilfredse ut av kinosalen mens de skriker etter at foreldrene skal kjøpe dem en ny – og kostbar – Stitch-dukke i plysj.
