[USA 2025]
Regi: Danny Boyle
Medvirkende: Alfie Williams, Jodie Comer, Aaron Taylor-Johnson, Ralph Fiennes
Det er åpenbart populært med seiglivede filmserier for tiden.
17 år etter forrige film i “28-serien”, og hele 23 år etter den første, får vi altså 28 Years Later – en slags løs oppfølger uten altfor strenge forbindelser til hverken 28 Days Later eller 28 Weeks Later.
28 Years Later er imidlertid bare første del av en planlagt “28 Years-trilogi”, noe som gjør denne filmen til del én av tre, og da samtidig til en tredjedel av del tre. Er alle med så langt? Godt!
Der de to første filmene var en anelse mer jordnære, og rotfestet i en grad av samfunnskommentar og menneskelige observasjoner som er typisk for sjangeren, er 28 Years Later mye mer outrert, til tider nesten tegneserieaktig. Den omfavner spektakulære (og spekulative) scener med blod og gørr, hvor sjokkeffektene tilsynelatende veier tyngre enn psykologisk gru, og filmen heller mye lenger over mot det teatralske enn sine forgjengere. Filmen fremstår som en ultra-stilisert, moderne fabel, proppfull av kunstneriske ambisjoner.
28 Years Later foregår altså i et isolert Storbritannia, satt i evig karantene av samlede europeiske militære styrker etter at et grufullt virus har kommet ut av kontroll og praktisk talt gjort hele befolkningen til rabiate hurtig-zombier. Her følger vi en tolv år gammel gutt på hans første ferd ut av festningsbyen han kaller hjem og inn i det marerittaktige, post-apokalyptiske landskapet utenfor. Det er en mørk og farefull odyssé, like skremmende som den er uvirkelig.
Alt dette er såvisst et friskt pust, og på mange måter uforutsigbart – men selv om filmen aldri er kjedelig, og jeg nyter den lekenheten som åpenbart er til stede her, er savnet etter dybde enda større.
For selv om 28 Years Later på mange måter lykkes i å etablere en spennende og levende verden, så får ikke karakterene nok ekte spillerom innenfor dette miljøet til å treffe ordentlig i hjertet.
Dette blir spesielt tydelig, nesten i pinlig grad, når filmen i andre halvdel endrer karakter og blir til et hypnotisk, meditativt stykke med dypsindig livsfilosofi og dvelende bilder av soloppganger. Intensjonen er god – og egentlig ikke malplassert – men Williams, Comer, Taylor-Johnson og Fiennes blir tvunget til å levere knallsterke prestasjoner på tomt grunnlag, mens Boyle bruker sitt betydelige regitalent som brekkstang i et forsøk på å tvinge inn emosjonell tynge og patos.
28 Years Later faller nemlig mellom to stoler: På den ene siden bruker filmen for mye av sin begrensede spilletid på passe interessante actionsekvenser til å gi rom for karakterene. På den andre siden bruker den ikke nok tid på actionsekvenser til å bli en god spenningsfilm: Å bygge opp en reell følelse av trussel, skape kreative faresituasjoner, eskalering… Den skraper i overflaten, på alle felter, og kommer aldri dypt nok til å engasjere.
I helhet er dette som en film på skissestadiet. Alle elementene er til stede der, og mange av dem med stort potensial, men de er ikke knyttet sammen på en tilfredsstillende måte.
Så, alt i alt: 28 Years Later er en interessant start på noe større, men filmen fungerer bare middels bra som et frittstående verk, og det er dét jeg som kinogjenger er nødt til å forholde meg til.
Som filmen står nå, er den knapt mer enn en oppblåst pilotepisode til en lovende TV-serie som ikke har kommet ut ennå.