Det er hundreårsjubileum for ostehøvelen i år. I denne anledning syntes jeg det er betimelig å granske andre norske oppfinnelser samt innovasjonskulturen her i landet gjennom tidene.
KRONIKK
Stian Harstveit Kristensen
Masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo
Året 2025 markerer 100 år siden Thor Bjørklund fra Lillehammer tok patent på en velkjent og folkelig norsk oppfinnelse. Som møbelsnekker tok han utgangspunkt i snekkerhøvelen for å løse et problem han irriterte seg over; hvordan skjære opp ost på en jevn måte. Slik ble ostehøvelen til. Bjørklund utviklet innovasjonen til et industrieventyr, og i dag er ostehøvelen, som fungerer på samme måte nå som da, et ikonisk redskap som er å finne i kjøkkenskuffer over hele landet.
Dette er en fin og fyldig fortelling, og som kan ses som et eksempel på hvordan et prinsipp i et felt kan benyttes på samme måte i et annet. Men utenfor Norge og Norden er ikke østhøvelen særlig utstrakt. Kan den sies å være en av Norges viktigste oppfinnelser? Hvorfor har vi ikke flere slike oppfinnelser?
Sannheten er at vi har mange, sannsynligvis flere enn det de fleste nordmenn kjenner til; kunstgjødsel, hullmaskin, Uglestad-kuler, landminefjerner, trehodet tannbørste, panteautomaten, stridsrasjoner, sprayboksen, Söderbergselektroden, og mange, mange flere.
Den mye omtalte bindersen har en særegen plass i norsk popkultur som et nasjonalt symbol på norsk oppfinnsomhet. At det er en norsk oppfinnelse er dessverre en seiglevet myte. “Oppfinneren” Johan Vaaler trodde sannsynligvis at han ville få større gjennomslag i utlandet enn i Norge, noe han ikke var alene i. Per Pande Rolfsen erfarte dette selv i 1957 da han fikk patent på en større type binders som kunne lettere binde sammen jernbaneskinner og svillene under. Oppfinnelsen lever nå videre gjennom det engelske firmaet Pandrol, en bedrift med milliardomsetning som står for jernbaneinfrastruktur verden over.
Oppfinnerkulturen i Norge har ikke vært særlig godt definert gjennom tidene, sammenlignet med våre naboer. Særlig i Sverige har innovasjon, industriløsninger og formelle patenter stått sterkt. Verdens første oppfinnerforening ble opprettet i Sverige på slutten av 1800-tallet, mens i Norge ble en lignende forening dannet drøyt 60 år senere, i 1949. Sverige har kjente navn som Alfred Nobel, Carl von Linné og Anders Celsius, der første-og andre nevnte er del av den nye svenske kulturkanonen. I Norge vil jeg påstå at de mest velkjente oppfinnerne hører fiksjonen til, som Petter Smart og Redor Felgen.
Dette har noe med hva slags konnotasjoner ordene “oppfinner” og «patent» har for oss. I USA er det en heder å bli betraktet som en “inventor”. Norske oppfinnere, derimot, foretrekker yrkestittelen sin, og de fleste som innoverer har sin kunnskapsbakgrunn fra sitt yrke.
Dette betyr ikke at kreativiteten ikke er tilstrekkelig her, langt ifra. Men Bjørklund var en av fåtalls oppfinnere som gikk gjennom de formelle kanalene, og som hadde ressursene til å gjøre det. Patenter er dyre, søknadene er kronglete, og byråkratiet er omfattende. Oppfinnere må også finne seg i finansiering av prosjektet, markedsføring, distribusjon, osv. Det tar ofte mange år fra idé til ferdig produkt. Mange oppfinnere har erfart at for å lykkes kreves det personlig initiativ, pågangsmot og ikke en ubetydelig mengde flaks. Hver oppfinnelse har sin egen historie med feil, forsinkelser og uforutsette kostnader.
Bistand til uavhengige oppfinnere er også begrenset. Drøyt to milliarder kroner sto til disposisjon fra Innovasjon Norge i 2024, og det blir delt med gründere. Forskning og utvikling (FoU), som står for omtrent to prosent av statsbudsjettet, tildelte 47 milliarder kroner til næringslivssektoren i 2023. Derfor er det ikke så rart at det er uvanlig med uavhengige oppfinnere i motsetning til utviklingsarbeid innenfor bedrifter som også kan dekke patentkostnader.
Bindersens historie i Norge representerer norsk bevissthet rundt innovasjon i et nøtteskall; vi ignorerer de betydningsfulle bidragene, mens vi dyrker det uvesentlige. Faller ostehøvelen i samme bås?